– Dette var jeg ikke forberedt på. Jeg ville ikke trodd at komiteen ville gjort noe sånt, sier Monsen, som ikke akkurat følte at jubelen sto i taket da hun forfektet sine synspunkter om den nye ekteskapsloven og den nye barneloven, som begge kom i 2008.
– Barns rett til far, arv og navn ble feid til side, hevdet hun.
– Jeg følte meg nokså alene når det gjaldt ønsket om å debattere alle de vanskelighetene disse lovene vil skape. Jeg har i og for seg fått inn artikler i de fleste aviser, men i tilsvarene er det jeg som har blitt debattert, ikke saken – og innleggene var ofte både usaklige og uholdbare.
– Hvordan opplevde du det?
– Slitsomt, jeg følte jeg møtte en skog av fordommer, sier Monsen som er på Hurtigruten på vei mot Trondheim når vi ringer henne.
– Følte du deg hakket på?
– Ja, jeg har følt meg hakket på. Jeg er blitt ganske sterkt sjikanert.
I bedømmelsen fra Fritts ords jury blir Monsen alt annet enn sjikanert. Hun får prisen for sitt «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt», heter det i begrunnelsen.
– Jeg syns det er veldig flott med prisen, selvfølgelig. Jeg anser det både som en ære, en anerkjennelse og inspirasjon til å fortsette, sier hun, som i mars i år ga ut boken Kampen om ekteskapet og barnet.
– Hvordan er debattklimaet i Norge i dag, kan vi snakke om alt?
– Nei. Vi lever i et sensurklima. De som bestemmer er radikalliberalerne på venstresiden, som skal ha likebehandling av likt og ulikt og aldri gå i dybden på moralske problemstillinger. Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt, sier Monsen.
– Hvilken type debatt burde vi hatt, mener du?
– Moral burde vært nøye og grundig debattert i alle sammenhenger. Det har vi hoppet bukk over i Norge. Hva er av det gode og hva er av det onde og hva er det som er rett og galt, spør Monsen og bruker nettopp ekteskapsloven og barneloven som eksempel.
– Her har vi lovfestet at en rekke barn skal være enten far- eller morløse. Ingen begrunner det, bare følelser alt sammen, ingen tenkning, ingen refleksjon.
– Er det følelser i sving hos deg også?
– Ja, det er jo følelser hos alle, tanker og følelser går hånd i hånd. For min del er det selvfølgelig følelser, for eksempel føler jeg en forskrekkelse over den voldsomme råskap i disse lovene. I paragraf 4 i barneloven står det at et barn ikke kan ha både en far og en medmor, noe som sier noe om alle barns forhold til far. Far er blitt et likegyldig vesen i barns liv. Denne saken gjelder ikke bare en gruppe lesbiske kvinner, det gjelder selve tenkningen rundt barnets forhold til far generelt, sier Monsen.
– Hvilke temaer opplever du det er vanskelig å komme til med i norsk offentlighet?
– Det som har med moralske, kristne og kanskje også humanistiske aspekter å gjøre, altså det som har med menneskers plikter å gjøre, sier Monsen.
– Hva er et moralsk menneske for deg?
– Et moralsk menneske er et menneske som gjør sitt beste for å overholde det som står i De ti bud, et menneske som ikke stjeler, ikke bedrar, ikke er voldelig.
– Vil du si at de ti bud og relativisme er forenelige størrelser?
– Nei, relativisme er ikke forenlig med god moral, hvis du med relativisme mener at vi alltid skal velge og aldri følge moralske bud. Noen ganger må vi følge moralske bud. Men vi må vurdere situasjon for situasjon.
– Er ikke det nettopp relativisme?
– For meg er relativisme at du endrer verdiene hele tiden. Sannheten er absolutt, men den kan vike i korte glimt.
– Hva mener du?
– Sannheten vil kunne vike for å redde liv, men kun i et kort øyeblikk, så kommer den tilbake med full kraft, sier Monsen og ler på telefonen på vei mot Trondheim.
– Føler du selv at du har en arena, at du blir hørt?
– Jeg føler at jeg blir hørt i mange sammenhenger, folk takker for det jeg gjør, men moralsk problematikk har som sagt ingen plass i norsk offentligheten – i avisene, sier Monsen.
– Er ikke det at du får denne prisen er tegn på at du blir hørt, til tross for at du snakker om moral?
– Jo, jeg tror ofte jeg blir hørt, men dette er en av de første prisene jeg har fått. Tidligere har jeg fått såkalte sjikanepriser.
– Sjikanepriser?
– Homofobprisen og Kristendummen-prisen. Sånne ting. Dette er det første jeg har fått av skikkelig positiv anerkjennelse og jeg har jo holdt på siden 70-tallet. Ja, også har jeg statsstipend da, det er jeg svært glad for. Jeg kan kritisere staten på statsstipend, det er ganske flott.
– Det skal det norske samfunnet ha?
– Ja, haha, det skal det ha.
Hva tror du er de store debatt-temaene i Norge de kommende årene?
– De store temaene er familiens være eller ikke være, som egentlig handler om sivilisasjonens være eller ikke være. Mor og far er familien, sier Monsen
– Slik du forstår det?
– Nei, ikke bare slik jeg forstår det. Det er slik «familien» blir forstått. De som definerer det annerledes er de som ikke har denne familien og så vil de låne ordet og konstruere noe.
– Er det så urimelig?
– Hvorfor kan de ikke bruke ord som dekker det de har? Hvorfor skal ord utvides og endre mening, spør Monsen.
– Er det ikke slik språk utvikler seg, at det endres i takt med samfunnsutviklingen?
– Jo da, men hvor ender det da, at vi alle er i familie med hverandre? Det går ikke. Vi må ha ord som lager grenser.
– Hvis far dør i en heterofil familie, så er de vel fremdeles en familie?
– Ja, de er en familie med et avdødt medlem. Som er til stede i tankene og som for så vidt er en del av familie selv om han er død. De gjenværende er en familie i sin egen forståelse.
– Men et homofilt par som har et barn, er ikke de også en familie i sin egen forståelse?
– Et homofilt par har aldri et barn, det vil alltid være en tredje person involvert. Slike forhold hører ikke innunder en opprinnelig virkelighet.
Et barn har alltid en far og aldri en medmor – bortsett fra i juridisk forstand i en obskur og forvirret konstruert virkelighet, sier Monsen.
Prisen, som deles ut i Operaen 5. mai, er på 400.000 kroner. I tillegg kommer Fritt Ord-statuetten, signert Nils Aas.
