Fra onsdag, i Trondheim, og torsdag i Oslo vil nye og nyfargede storverk av Pushwagner settes opp på stasjonsfasadene for en sommerutstilling i samarbeide med NSB. Hovedbildet på fasaden i Oslo, Catch a Ride, er helt nytt, mens bildene i Trondheim er nyfargede versjoner av tidligere verk fra billedseriene Soft City og En dag i familien Manns liv.

–Jeg ble ferdig med Catch a Ride i natt, forteller en lett søvndrukken men som alltid ulastelig dress-og-slips-antrukket Pushwagner under et avslappet frokost-møte – klokken 15 om ettermiddagen. Den 69 år gamle Oslo-kunstneren som har opplevd en voldsom nyinteresse de siste årene, og som dessuten ligger i en juridisk tvist med en tidligere medarbeider om opphavsrett, falske signaturer og økonomiske krav, stiller blid og fornøyd og dekket av svarte solbriller for å kommentere sine nye arbeider til Aftenposten.

Ut til folket.

Om det er flott å få så stor eksponering? Ja det er klart!

–Dette er å bringe kunsten ut til folket, vise den der folk ferdes hver dag. Det er jo ikke alle som går på kunstutstillinger, vet du, smiler han lurt.

Det nye bildet forestiller to fargesprakende biler som krysser hverandre ved inngangen til en tunnel, med høyhus byen i stål og glass bak i et svimlende perspektiv – et typisk Pushwagner-motiv. –Tittelen passer vel bra, fint for NSB, tror du ikke? Spør han, og lener seg tilbake. Og tar en slurk av en medbrakt cocacolaflaske.

–Ja, for innholdet i bildene dine, disse byvisjonene, passer vel godt til å stilles ut i et moderne bylandskap. Er Byen blitt så skremmende og svimlende og klaustrofobisk som du antydet allerede for 30 år siden?

Store formater.

Pushwagner tenker seg godt om et øyeblikk, og spør om vi har hørt om Stendhal, den franske forfatteren? Jo da.

–Stendhal har beskrevet, med et bilde, en person som kjører en gammel kjerre gjennom et slumstrøk, med et speil oppe i kjerra. Han bemerket at han er ansvarlig for det som er i kjerra, men ikke bildet i speilet. Så det er ikke mitt ansvar hvordan byen ser ut nei!

Pushwagner flirer godt.

En fordel med kjempeformatene, så detaljrikdommen kommer fint frem?

–Jo da, det er så. Men så blir jo samtidig alle feilene så forstørret da. Har hatt søvnløse netter nå i det siste, jeg, på grunn av dette.

–Men synes han bysamfunnet nærmer seg disse tidligere dystopiene, skrekkvisjonene av fremtiden i byene, folks robotaktige liv?

–Nei, du vet jeg ser på dette som om jeg er én som besøker pasienter på et sykehus jeg, med frukt og blomster. Jeg tenkte å bringe farger og glede. Det er bare det. Men hva synes du om byen da? Det er dette Stendhal mener da, så jeg har laget et tivolispeil jeg. Sukrer pillene, liksom. Valiummusikk! Nynner han lattermildt.

Og spør om han får gi bort et eksemplar av bokversjonen av Soft City, som kom i fjor, før han oppdager at det er kulturagentens.

Pushwagner avslutter intervjuet med å spørre ut om svineinfluensaen, hva tror vi? Lurer på om han skal skaffe seg en hytte oppe i Jotunheimen.

–Nå som svinekotelettene er på vei fra Mexico, ler han mørkt og dystert, og retter på slipsknuten.