Fire gigantiske tegnestifter ramler nedover åssiden. De har kurs rett mot Kistefos-museet på Jevnaker. Claes Oldenburg (80) er en verdenskunstner av format og blir regnet blant dem som har gått opp løypen for popkunsten. Søndag overvar han åpningen av Kistefos-museet og avdukingen av sitt eget verk. Tegnestiftene er nyeste verk i rekken av «Large Scale Projects», 40 massive skulpturer av hverdagslige objekter, plassert ut over hele verden.

–Vanligvis plasserer vi disse i en by. Dette er vel den første i Skandinavia. Og den første i en landskapsscene, sier Oldenburg selv.

Trolig blir det også den siste skulpturen i denne serien. Coosje van Bruggen, Oldenburgs hustru og kunstnerpartner gjennom en årrekke, gikk bort i januar i år.

–Hun var sammen med meg lenge nok til å fullføre dette, sier Oldenburg.

Ladet.

Tegnestiftene måler hver 5,5 meter i diameter. Det var van Bruggen som valgte åssiden som kulisse. Hun fant den gamle stien hvor tømmeret ble trukket opp før i tiden. Deretter kom ideen med å la noe rulle ned denne bakken.

–Hele ideen er å starte med noe kjent, noe stereotypt, og lade det med betydning, metafor, forslag. Slik blir gjenstanden noe i seg selv. Og vi håper alltid at vi setter i gang folks fantasi, forklarer Oldenburg.

Denne gangen ble det en tegnestift av typen som før ble brukt til å henge opp plansjer ved arkitektkontorer. De er enkelt formet, som en skive hvor det er gjort et v-formet snitt. Denne «tappen» er bøyd ned og utgjør selve stiften.

–Vi husket den, fordi det er en fantastisk kombinasjon av geometriske former. Så får objektet flere betydninger, tverrsnittet av en tømmerstokk, øksen som hugger – verktøyet er altså symbolisert i formen, sier han.

Merkelapp.

Oldenburg hadde sitt gjennombrudd rundt 1959. Merkelappen som popkunstner fikk han for å jobbe med objekter fra omgivelsene, ofte fra butikker.

–Istedenfor å kopiere livet, kopierte vi kopier av livet. Bildet av verden var reflekter i de fabrikkerte gjenstandene jeg brukte. Jeg har gått gjennom tre stadier, gaten, butikken og hjemmet, forklarer han.

Disse representerer tre ulike perspektiver på verden og livet. Siden har Oldenburgs kunstnerskap beveget seg i flere retninger.

–Nå er det ikke så vanlig å bli plassert i bestemte kategorier. Det er så mange folk som prøver å bli kunstnere, så mye du kan gjøre for at det skal bli en utstilling. Det er ikke så rigid lenger. Coosje kom fra konseptualismen, så i 1970 ville hun ikke snakke til meg, engang, forklarer han.

Mangler.

Selv om det er blitt mer åpent mellom de ulike leirene, mener Oldenburg at ikke alt ved utviklingen er positivt. En av de pågående debattene som har oppstått rundt kunstner Marcel Duchamp, er han svært kritisk til.

–Mange har tolket det dithen at du kan ta hva som helst, putte det inn i en ny sammenheng og kalle det kunst. Jeg mener at du må transformere objektet og gjøre det til ditt eget. Du må gjøre det til noe annet enn det opprinnelige, sier Oldenburg.

Han ser ikke noe poeng i bare å imitere.

–Bruker du bare allerede formede objekter, kan det jo utveksles med ethvert annet. Men dette er bare mine fordommer, sier han.

Ukjent retning.

Med van Brugges bortgang er en veletablert duo splittet opp. Oldenburg har ingen tro på at han vil gjøre flere «Large scale projects» på egen hånd. Ellers har han ingen anelse om hvilken retning kunstnerskapet nå vil ta.

–Kunsten min har alltid vært skapt av omstendigheter, steder jeg er, folk jeg møter, materialer. Vi jobbet en periode med blomster, buketter av ville blomster, så det er en mulighet for at det blir ferdig, sier han.

Inspirasjonen til dette hentet paret i den amerikanske byen Indianapolis, som årlig er arena for heftige billøp. Van Brugge ønsket å kombinere blomstene med bilene, og på den måten få frem villskapen.

–Men jeg har virkelig ingen anelse ennå. Jeg må uansett jobbe fort, før jeg blir forhistorisk, sier 80-åringen.