–Jeg ble advart av professor og veileder om at reaksjonene kunne bli sterke. Derfor har jeg skrevet en forklaring bakpå dildopakkene, for å dempe sinnene. Men jeg har ikke fått noen reaksjoner i det hele tatt, sier Cecilie Lind.

I gårsdagens Aftenposten gikk forfatter og journalist Vetle Lid Larssen hardt ut mot norske kunstnere, som han mener er feige og uengasjert. Han etterlyser kunstnere som trer inn i sin samtid og tar tak i den, i tråd med tradisjonen etter for eksempel Ibsen og Wergeland.

Cecile Lind nøler ikke med å kalle kunsten sin politisk.

–Dette er en kritikk av seksualiseringen av barn i mediene. Det plager ikke meg å kalle kunsten min politisk.

–Er norske kunstnere feige og uengasjerte?

–Ikke alle. Problemet er heller at det er vanskelig å nå ut til publikum, selv om man prøver å provosere, sier hun.

Personlige historier.

Medstudent Ingrids Holstads avgangsprosjekt er den personlige historien om et hjerteinfarkt hun fikk for en tid tilbake.

–Dette gjorde jeg for min del, for å få ut en historie.

–Så dette prosjektet er ikke politisk?

–Det handler også om noe mer enn min historie. Det er lite forskning på hjerteinfarkt blant unge kvinner, og jeg ville få oppmerksomhet rundt det, sier Holstad.

Både Holstad og Lind mener kunst som provoserer ikke nødvendigvis er farlig eller politisk.

–Da jeg så Bjarne Melgaard snakke på TV, satt jeg og rev meg i håret. Det er viktig med politisk kunst, men det er også viktig å ikke provosere for bare å provosere, sier Holstad.

– Klisjéaktig.

Det mener Vetle Lid Larssen også.

–Å ja. Jeg synes «farligheten» for eksempel innen visuell kunst handler om klisjéaktige overskridelser. Lik, sex med mindreårige. Farlig kunst handler om å utfordre konsensus i samfunnet på helt andre områder enn den putregryta den visuelle kunsten befinner seg i i dag.

Det var det Cecilie Lind prøvde med sine barnedildoer, men altså uten å få en eneste reaksjon.

–Jeg mener det er viktig som kunstner å kommentere ting som skjer i samfunnet. Mange kunstnere jobber politisk, men når ikke ut med kunsten sin, sier hun.

Vetle Lid Larssen mener det er flere forklaringer på at kunstnerne oppleves som ufarlige.

– Til dels har forfatterne skylden selv. De har vært med på en nedskriving av forfatterrollen, til noe mindre og mer ufarlig enn den egentlig er. Til dels har det foregått en forståelig reaksjon mot 70-tallets politisering. Samtidig har vi gjennomlevd en kommersialisering av alle livsområder. Når kunst blir underholdning mister den sin funksjon som korrektiv.

– I andre deler av verden kan kunst være livsfarlig?

– Kunstens rolle som utfordrer blir klart vanskeligere i et land så rikt og gudsjammerlig vellykket som vårt. Norge må være det landet i verden hvor vi er mest enige. Til tider så enige at det ikke er til å holde ut, sier Vetle Lid Larssen.

Har Vetle Lid Larssen rett?

1. Er kunstnere feige? 2. Bør kunsten være politisk? 3. Er det mulig å provosere i dagens Norge?

Per Gunnar Eeg-Tverbakk – stipendiat ved KHIO:

1. Svakheten med Lid Larssens kronikk er at den ikke tar opp problemet med hvordan ulike typer kunst har ulike rom for formidling. Anklagen han kommer med kunne vel så mye vært rettet mot forlagene og scene- og billedkunstinstitusjonene. Er de interessert i å satse på politisk kunst?

Jeg synes det blir feil å kalle kunstnere feige, og gi dem skylden for at det er for lite politisk kunst. Her må man også se på hvordan strukturer, medier og formidlingskanaler siler ut kunstnere som er politisk orientert. I mediene skrives det generelt altfor lite om den politiske kunsten som finnes.

2. Det finnes ikke noe utenforskap. Kunstnere er en del av samfunnet og samtiden. Men jeg vil nødig beordre kunstnere til å være mer politiske.

3. Provokasjon er blitt en del av populærkulturens virkemidler, og folk er derfor resistente. Men enkelte tema skaper jo fortsatt debatt, eksempelvis religion.

Kate Pendry – performancekunstner.

1. Ja, norske kunstnere er uengasjert. Som immigrant er det kanskje lettere å få øye på hvordan mange norske kunstnere er blitt fete og late med velstandsutviklingen, og den stadig sterkere kommersialisering av kulturen de siste 20 årene.

Det er få i det norske kunstmiljøet som tør stikke hodet frem, både fordi den norske offentligheten er utrolig lite mottagelig for politisk ladet kunst, men også fordi begrepet politisk kunst er blitt et «dirty word» innad i kunstmiljøet. Kunstnere distanserer seg fra å gjøre arbeidet sitt politisk, fordi det kan ødelegge karrièren. Selv om de fleste kunstnere jo er engasjert i det private.

2. Kunstnere bør og skal være involvert i samfunnet. Kunst bør være politisk.

3. Det er absolutt mulig å provosere. Men jeg tror det er bedre å forsøke å overraske enn å provosere, i og med at dette er en kultur som så lett bare avviser alt av kunst som blir for åpenbart provokativ i sitt forsøk på å påvirke publikum og samfunnet rundt.

Håkon Gullvåg – billedkunstner.

1. Lid Larssen er inne på noe i sin kronikk. Vi er i en tid der kunstnere blir litt for selvopptatte. I Norge ser ikke kunstnerne at de er en brikke i en større sammenheng, der man kan bety noe.

Årsakene er sammensatte. Det er vanskelig å få rom for billedkunst som ytring, på grunn av sentraliserte, gjennomkontrollerte innkjøpskomiteer, og en stadig kommersialisering av galleri. De frie arenaene der politisk kunst kan passe inn er i ferd med å forsvinne.

2. Det er i hvert fall alvorlig dersom det vokser frem en kultur der det å komme med politiske ytringer gjennom kunsten kan skade karrièren.

3. Min opplevelse er at folk lar seg provosere. Men symptomatisk for vår kultur er at det store engasjementet, som under støttekonsertene for Gaza i vinter, ofte ledsages av likegyldighet. Det ble mer for eksempel mer oppmerksomhet om norske kunstneres samfunnsengasjement enn om bombingen av grønnsaksmarkedet i Gaza.