–Det er den figurative kunsten som provoserer i dag, sier den 30-år unge tidligere Nerdrum-eleven Helene Knoop, og smiler bredt. På St. Olavs plass i Oslo, et stenkast fra galleriet og kunstsenteret Frie Kunster/Galleri Pan, der mange av de figurative har stilt ut i flere år, er hun en av 12-15 norske kunstnere i ferd med å gå om bord i en «magical, artistical bus» med retning Stockholm, kunståpning og en ny og stor mulighet for figurasjonen til å komme frem i det blendende dagslyset.

Ett rike.

Etter år med mobbing og utskjelling fra modernismen, ifølge noen innbitte motstrøms-kunstvitere og kritikere som også er med på ferden, er det paradoksalt nok i Sverige, og takket være en svensk-norsk kunstmaler og forfatter, at norsk figurativ kunst samles til ett rike nå i julivarmen. «Figurationer. Romantik och Realism i norskt samtidsmaleri» er tittelen på utstilling og på boken som nå foreligger. Over 30 norske kunstnere er tatt med i kunsthallen, med ca. 80 verk, men boken byr på enda flere navn i en oversikt over en mot-strømsbevegelse i norsk kunst, den som bruker tradisjonen som kilde for kunnskap og utvikling.

–Om 20 år vil den norske varianten av konseptkunsten og den såkalte avantgarden i samtidskunsten fremstå som marginal internasjonalt. Jeg er sikker på at det er den unike figurative kunsten og kunsttradisjonene i Norge fra de siste årene som vil overleve, sier maler, forfatter og kurator Christopher Rådlund (39)

Stort nettverk.

Det er denne alltid mørkkledde gøteborgeren som er navet i den norske bevegelsen, om man kan kalle den det. Initiativtager til denne første store mønstringen, og medforfatter til boken sammen med den svenske litteraturviter og magasinredaktør for det nye svenske kulturkonservative Axess magasin, Johan Lundberg. Rådlund er også en tidligere Nerdrum-elev, men i dag med et nettverk og forbindelser til hele det figurative løst sammenhengende norske miljøet.

I tillegg til pionerene, Nerdrum-elevene og Odd Nerdrum selv, omfatter utstillingen de unge ledende kunstnerne i både en ny figurativ tradisjon innen landskap og portrett, som Marius Moe og Thomas Knarvik, men også de siste årenes mer konseptuelle kunstnere som holder fast i figurasjonen og i den håndverksbaserte kunnskapen, suksessmalere som Sverre Bjertnæs, Christer Karlstad, Marianne Wiig Storaas og Frank Brunner.

Unikt fenomen.

–Norsk figurativt maleri, og skulptur – er et unikt kulturfenomen, mener Rådlund. –Man merker fremgangen, at suksessen kommer.

–Men på øverste plan i kunstmiljøet i Norge er det lukket. Null forståelse for at denne typen kunstuttrykk er noe å vise frem. Kunsteliten bedriver en aktiv fortrengning, nikker Rådlund. Men smiler likevel. For kvalitet kan ikke skjules sier han, og viser frem utstillingen.

Kulturkonservativ.

Selvfølgelig er det først og fremst takket være Odd Nerdrum og hans betydning, og debatten om hans kunst som har hjulpet andre frem. Men ikke glem forløperne, Harr, Ung, Ida Lorentzen og flere, sier den svenske kuratoren.

Noen av hans bilder finnes i boken, men han har holdt sine egne mørke, blågrå landskaper tilbake fra utstillingen. Rådlund understreker også tradisjonsmaleriets betydning for det nye fotobaserte maleriet, en viktig del i fotorealismen, med navn som Vibeke Slyngstad og Steinar Jacobsen – også disse med i boken.

–Men er dette altså kulturkonservatisme? Du kaller deg kulturkonservativ?

–Ja, men om jeg definerer meg som kulturkonservativ, så har det ingenting med politikk generelt å gjøre. For meg handler dette om å bygge videre på noe som har vist at det kommuniserer, definerer og ordner våre virkelighetsperpektiver på en effektiv måte. Vi har jo metodene, de finnes, selv om de ikke lenger læres bort på akademiet. Men alt handler om å nå frem, og om å ta livet, kunsten og skjønnheten på alvor!

–Dette kunne ha skjedd for 20-30 år siden, men det er flott at det skjer nå, sier Trine Folmoe, Nerdrums kanskje mest kjente elev, og med på Stockholmsekspedisjonen. Hun er glad for at Sverige, der tradisjonen er mye svakere, får ta del i dette.

–Det fortellende, sanselig maleriet har hatt vanskelige kår her, så svenskene kom til Norge og Nerdrum for å lære, minner hun om, og nevner Rådlund og Johan Patricny, den eneste stockholmeren representert i den ellers rent norske utstillingen.

Konsthallen i Edsvik syder av mennesker i sommerheten. Den nye norske ambassadøren, Anne Lund, ønsker velkommen, Sveriges grand old man i figurasjonkunsten, Peter Dahl, taler, og det gjør også nordlendingen Karl Erik Harr og kritikeren Paul Grøtvedt.

Og som en påminnelse spiller cellisten og Oslofilharmonikeren Inga Byrkjeland et kort stykke, Preludium for en utstilling, av unge Marcus Paus, også han til stede i Stockholm, også han et slags figurativt korrektiv til den øredøvende atonale samtidsdissonansen i musikkens verden.

Rådlund og Paus, det er egentlig den samme kampen.