Tyve meter over fossen, i det trange juvet med steile fjellvegger på hver side henger danseren bare i de røde stoffremsene. Han er ikke festet i line, og ikke har han sikkerhetsnett. Under ham fråder den flomstore fossen. På scenen står to menn fra Røde Kors, klare til redningsinnsats. Men kan de egentlig gjøre noe fra eller til hvis noe skjer her?

Forestillingen Tidarå er ikke for pyser. Har du høydeskrekk kan du bli skjelven bare av å se på inderen Sudesh Adhana der han henger i sine stoffremser i den mørke sommernatten. Dette minner ikke mye om hverken Melodi Grand Prix eller hallingdans. Så er da også Frikar langt mer enn det de gjør for Alexander Rybak.

Etter at koreografen Hallgrim Hansegård flyttet til Oslo i 2005, utvidet Frikar repertoaret.

–Du vil aldri tenke på dette som hallingdans. Vi bruker moderne danseteknikker du aldri har sett før, forteller Hansegård. Etter en lang og kald fotoseanse natten før, møter vi 29-åringen på veikroa Fryatun neste dag.

I forestillingen Tidarå danser fem av Frikar-danserne, inkludert Hansegård.

Frikars Andreas Ljones har komponert musikken og spiller fele og fløyte. Terje Isungset og Rolv Olav Eide er perkusjonister. Gunnhild Sundli fra gruppen Gåte danser og synger. Frikar et utvidet med fire samtidsdansere, en av dem Adhana som er ekspert på såkalt tissue – dans og akrobatikk i tøyremser. Dansescenen er bygget over vannet i selve juvet.

–Dette er et stort steg for Frikar. Vi har lenge ønsket å jobbe tett med samtidsdansere.

– I 2007 gjorde vi forestillingen Bastard med brasilianske samtidsdansere. Siste året har jeg jobbet med forestillingen Yr, der kjæresten min Ragnhild Hemsing også er med. I Yr har jeg videreutviklet det å ta med bevegelsesmekanismer fra lausdansen (annet ord for hallingdans red.anm.) inn i moderne danseteknikk.

Hansegård demonstrerer ved kafébordet og slår ut i luften. Han har både lest norske filosofer som Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng, indiansk- og zenlitteratur og forsket på danseuttrykk for å komme frem til forestillingen Tidarå. I selve forestillingen bruker han Ibsens Solveig og Peer som utgangspunkt.

–Solveig gir Peer masse tid, hun stoler ekstremt på ham. Hun kan ses på som naiv, men jeg opplever det som sterkt å dempe tempoet og slippe noen såpass fri. Den typen virkelighetsoppfatning hadde vi trengt litt mer av i dag. Peer danses stressende og akrobatisk, mens Solveig er motsetningen. Det er hovedlinjen i forestillingen.

Redningsfolk til stede

–Hvor farlig er det egentlig å danse i dette juvet?

–Vi har renset fjellet for å unngå steinsprang. Når det gjelder tøyakrobatikken er det basert på at Sudesh har kontroll på det han gjør. Folk gjør også baklengs salto på påler i vannet. Det er absolutt basert på at folk kan det de gjør. Men vi har alltid spesialtrente redningsfolk fra Røde Kors til stede. De gjør en skikkelig innsats i forestillingen.