–Herregud, vi ser ut som vi er prostituerte!

Birgit Holmsen (38) myser inn i speilet og dobbeltsjekker et par milelange øyenvipper.

–Teatersminke midt på dagen er bare for drøyt.

–Det er kun jeg som kommer unna med det, repliserer Katja Stanley (24) og drar i en rød hårtufs.

–Det gjør du ikke!

–Hvis du er prostituert, hva er jeg da?

–Du er delt i to, sier Holmsen og nikker mot Stanleys todelte kostyme.

–Jammen jeg er jo det!

De to kvinnenes historie er vidt forskjellige. Mens Holmsen var innlagt i fire uker med depresjon i 2007, har Katja Stanley gått ut og inn av Blakstad siden hun var 18. Delt i to, delt i tolv, hun er sannelig ikke sikker.

–Det er ikke så viktig og det er ikke så farlig. Det er normalt å være syk, det kan skje med alle, sier Stanley og ramser opp hvem hun har møtt som pasienter på Blakstad: Lærere, psykologer, skuespillere, you name it og de har vært der.

For øyeblikket.

Teatergruppen på Blakstad sykehus i Asker kaller seg Cabaret for Øyeblikket. I kveld og i morgen ettermiddag fremføres årets forestilling «Å bære eller ikke bære» i Operaen. Både Katja Stanley og Birgit Holmsen har sentrale roller. Holmsen er i tillegg kostymedesigner og tekstforfatter. Hun er egentlig utdannet kunsthistoriker. Men da livet ga henne en smell fikk regissør Kristen Grødem tak i henne.

–Det har betydd alt, sier Holmsen. –I denne fasen av livet mitt har det å være her betydd alt.

Grødem kremter og forsøker å ta til seg komplimentene. Han skulle egentlig bare innom Blakstad for å ta noen nattevakter mens han jobbet med en tekst. Det var i 2003. Grødem har tidligere blant annet jobbet med Riksteatret og diverse orkestre, deriblant Oslo–Filharmonien.

–Poser med tekst.

–Da jeg kom hit møtte jeg folk som hadde bæreposer med egne tekster på rommet. Bokstavelig talt bæreposer. Mange ville ikke vise frem det de skapte, fordi de mente det bare var «deres egen dritt». Men det var det ikke. Dette er allmenngyldig materiale, sier Grødem.

I 2004 har ble han ansatt som regissør ved sykehuset. Siden den gang har han skapt et par forestillinger i året, sammen med nåværende og tidligere pasienter.

Gruppen må leve med at alle ikke klarer å stille opp alltid, samtidig som nettopp det at alle har erfaring med å ha en vond dag, gjør at varmen og innlevelsesevnen nok er større enn i en gjennomsnittlig teatertrupp. Og det hele er dynket i humor.

–Bipolar lidelse 44, sier Holmsen med nasal stemme.

–Plutselig død 07, supplerer Stanley.

–Depresjon 04.

–Og bingo, fullfører Holmsen.

–Hva driver dere med nå?

–Vi spiller bingo med bivirkninger. Det er jo helt vilt mange bivirkninger på medisinene vi får her. Jeg fikk en gang medisiner hvor plutselig død var oppført som en bivirkning. Kan du tenke deg? Plutselig død! Og en gang fikk jeg medisiner mot depresjon hvor en av bivirkningene var depresjon.

Stanley ser på meg med de sminkede øyenbrynene høyt hevet før hun spruter ut i latter.

Merket.

I en av årets scener foregår en kamp mellom liv og død. Og bak latteren i prøverommet, på en stille stol, sitter Livet. Hun er kledd i blått og heter Lene Marie Løiten (24). Hun er ung og vakker og har dype, hvite arr på armene. De er fra den tiden hvor hun fant det nødvendig å skade seg selv.

–Jeg gjorde det for å forsikre meg om at jeg var i live, sier Løiten med selvfølgelighet. Og det er jo sant som hun sier; renner blodet, så er det liv. Men nå er noe endret.

Jeg spør hva kabareten har betydd i hennes prosess for å bli frisk, og hun svarer det som synes å være standardsvaret på Blakstad: Den har betydd alt.

–Her føler jeg meg nyttig, sier Løiten. –Og levende.

Friskt fokus.

–Jeg tenker ikke terapi, men regi, sier Grødem. –Og jeg fokuserer på den friske siden av personen. Vi pleier å si at dette er terapifri sone. Blir de friskere av å være her, så får de ta skylden selv.

–Hva tenker du om at dere skal spille i Operaen?

–Det er fantastisk, sier Grødem.

–Da han startet opp var det mange som sa at han aldri kom til å klare dette, sier Katja Stanley. –Men han nektet å høre på dem og bare gjorde det. Det lærte jeg mye av.