Scenerommet er enkelt og stilrent. Det er danserne som skaper liv og bevegelse her. Og for noen dansere. Unge, flotte, grasiøse, spretne og lette i hoppene. Det skal ikke synes at det er tungt og vanskelig.
Dette er kremen av Norges dansetalenter. De går på den skolen det er vanskeligst for dansere å komme inn på i Norge. Hvert år kommer en håndfull elever gjennom nåløyet. De er fra 16 til 18-20 år. Og de har danset fra de var cirka fem.
Lang vei.
Det nytter ikke å bestemme seg for å bli danser når man er femten. Det er for sent. Selv i et sosialdemokratisk land må en viss grad av barnearbeid og disiplin til for å skape en danser.
Før het den Statens balletthøgskole, nå er det fire danseutdanninger ved Fakultet for scenekunst, ballettlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo. 30 år feirer de i år. 30 unge år for den eneste og første statlige ballettutdanningen i Norge.
Så sent som i 1979 fikk den unge ballettnasjonen Norge den første utdanningen der elevene ikke betalte dyre penger for skolen selv, og der ting var satt i system. Dette skulle de ha opplevd, pionerer som Henny Mürer og Gerd Kjølaas, som startet de første profesjonelle ballettskolene her hjemme etter krigen.
Eksklusive.
Nå er det danseren Suzanne Bjørneboe som er studieleder for fagområdet dans for ballettlinjen på KHIO, som den kalles. Det er hun som kaller linjen for scenekunst for en skjult skatt.
–Det foregår så mye flott her. Det er mange forestillinger som flere enn tanter og onkler burde sett, sier Bjørneboe. Hun sikter til alle studentforestillingene. De er gratis og mange av dem går bare noen ganger.
Hvem som vil kan egentlig komme hit og se. Nye skuespillere, operasangere og dansere gjør her sine første forestillinger, mange av dem på høyt nivå, noen mer famlende. Men det er jo sånn det skal være. Skjulte skatter utført av de kommende stjernene. De fleste av dem skal nå et stort publikum. En scene der ute venter!
