Det går tregt å få norske doktorgradsstipendiater gjennom systemet. Så tregt at Regjeringen i årets Forskningsmelding spikret konkrete mål for hvor mange som skulle gjennom på normert tid – altså tre år – fire hvis man har et undervisningsår i etterkant. Spriket mellom Regjeringens drøm og de faktiske forhold er stort, ifølge en fersk undersøkelse fra NIFU STEP.

Svært mange doktorgradsstipendiater blir forsinket fordi de jobber mye ved siden, får barn eller er syke underveis. Andre velger bevisst å ta doktorgraden «på langs».

Barn og sykdom

- Å, jeg husker den dagen jeg var ferdig, jeg var så glad, det var som å sveve over brosteinene i gatene i Bergen, minnes Sigrid Røyseng, som brukte syv år på sin doktorgrad i kultursosiologi, med temaet teaterledelse og teaterpolitikk.

Røyseng jobbet med flere forskningsprosjekter på Telemarksforskning mens hun gjorde ferdig doktorgraden.

– For min del var det et bevisst valg for å gi meg selv bedre tid til å modnes faglig. Jeg hadde store ambisjoner og var nok litt fanget av det gamle synet på en doktorgrad, at det skulle være «det store arbeidet». Men jeg er glad for at ambisjonene var høye, for det gjorde at jeg fikk et resultat jeg virkelig er fornøyd med, sier Røyseng, som i dag jobber i Kulturrådets forskningsavdeling.

Hun mener Regjeringen må bestemme seg for hva de vil en doktorgrad skal være. Skal det være et lærestykke eller et mesterstykke?

– Kan du utdype det?

– Før var det sånn at doktorgraden var et mesterstykke, noe som ofte kom etter at man hadde jobbet som forsker i mange år. I dag er lagt opp til at det er et lærestykke, noe man tar rett etter en mastergrad og som mer fungerer som en vei inn i forskningens verden. Hvis de vil ha den siste typen, så er det forståelig at man vil ha folk raskt igjennom, sier Røyseng.

– Onde tunger vil kanskje si at det må være mulig å klare et mesterstykke på tre år?

Røyseng ler.

– Jo, noen kan sikkert klare det.

Jobb og barn

Inger Marie Hagen brukte 10 år på sin doktorgrad som handler om ansatterepresentasjon i styrer. Hun disputerte forrige fredag. Hun har fått to barn i løpet av denne perioden, men ser ikke noen grunn til å trekke frem det. Det som imidlertid har bidratt til forsinkelser er forskerstilling hun har hatt, og fremdeles har, på Fafo.

– De forskningsprosjektene jeg har jobbet med for Fafo har ofte kommet først, for der er fristene absolutte. Det jeg har gjort er at jeg har spredt stipendet ut over mange år, sier Hagen. Hun legger til at svært mange stipendiater som har forskerstillinger ofte må ty til litt kreativ timeføring for å komme i havn.

– Kreativ timeføring, hva går det ut på?

– Det handler om at man for eksempel fører timer på doktorgradsarbeidet, mens man egentlig jobber på spreng for å få et annet prosjekt i havn. Slik sett kan man si at man ofrer seg selv, fordi man tar tid og penger og fra doktorgradsarbeidet og gir det til andre prosjekter. På den annen side ble doktorgradsavhandlingen min bedre fordi jeg lærte mye i de andre prosjektene, sier Hagen, som måtte ta ulønnet permisjon på slutten for å komme i havn.

– Det måtte jeg også, sier Røyseng.

Prosjekt

Forskningsrådet gir 1,2 milliarder kroner i stipender til doktorgradsstipendiater hvert eneste år. Direktør Arvid Hallén har ikke behov for å kjefte opp stipendiater som bruker lang tid.

– Jeg tror ikke en moralsk pekefinger er det som trengs, sier Hallén.

– Er veiledningen stipendiatene får god nok?

– Vi har en tidligere evaluering som viste stor variasjon i nivået på oppfølgingen. Det har skjedd klare forbedringer de siste årene, men jeg er sikker på at det går an å gjøre enda mer, sier Hallén.

– Hva må til for å få flere gjennom raskere?

– Vi har undersøkelser som viser at de som jobber i et større prosjekt har lettere for å gjennomføre på normert tid enn de som jobber alene. Forskningsrådet støtter nå utelukkende stipendiater som er tilknyttet et prosjekt.

Historisk sett har det vært mer prosjektjobbing innen tekniske og medisinske fag og Hallén mener dette er årsaken til at stipendiater på disse fagene kommer raskere gjennom. Arbeidet med å få til flere prosjekter på andre fag er allerede i gang, ifølge Hallén, som påpeker at det er svært kostbart å dra ut en doktorgrad.

Dyrt for samfunnet?

– En doktorgradsstipendiat koster et universitet 1 million kroner per år medregnet lønn. Universitetet vil svært sjelden lønne en stipendiat utover normert tid. Resten må stipendiaten selv finne løsninger for og da kan fort tiden gå. Samfunnet taper imidlertid på at stipendiatene bruker lang tid på å fullføre studiet.

– Det kommer helt an på hvilken situasjon stipendiaten er i, påpeker Inger Marie Hagen. Hun har jobbet i samtlige av de ti årene hun har brukt på doktorgraden.

– Ingen har tapt noe på dette. Jeg har ikke fått mer i stipend enn om jeg hadde fullført på tre år. Politikerne må skille mellom forskjellige typer doktorgrader, de blir til under så forskjellige forutsetninger at det egentlig er helt meningsløst å regne ut en snitt-tid, sier Hagen.