Den hvite kaninen med vest og klokke som hopper ned i kaninhullet, krokketspillet der Alice strever med å holde orden på flamingoen sin, Hattemakerens surrealistiske teselskap og den rasende hjerterdronningen som skriker Av med hodene deres! er scener de fleste av oss har et forhold til. Kanskje har vi lest Alice i Eventyrland som barn, sett Disneys klassiske tegnefilm eller hørt Tom Waits-albumet Alice.

Forfatteren Lewis Carroll skapte ikke bare figurer som lever videre mellom to permer 150 år senere, men de er også nærmest enkeltvis gått inn i vår felles kulturarv. Her spretter de opp på de mest forskjellige steder, hos The Beatles eller i japanske dataspill, eller den røykende kålormen i amerikansk 70-talls psykedelia. TV-serien Lost har også flere referanser, det samme har for eksempel skrekkfilmen Resident Evil.

Fantasy-tradisjonen

Skikkelsene er altså blitt en del av den generelle popkulturen, men mest tydelig er innflytelsen naturlig nok i litteraturen. C.S. Lewis’ Narnia-bøker, J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre, J.K. Rowlings Harry Potter-serie og Neil Gaimans Corraline har minst en ting til felles: De står i gjeld til Alice i Eventyrland. Boken la grunnlaget for den britiske fantasytradisjonen. Dette har siden vært en sterk genre i britisk litteratur, og i dagens England er det fortsatt en hel industri omkring Alice’s eventyrverden.

–Boken er større i engelsk virkelighet enn i norsk virkelighet. Nesten all engelsk barnelitteratur referer til Alice i Eventyrland, sier bibliotekleder Anne Kristin Lande fra Norsk barnebokinstitutt.

–Men boken har også hatt innflytelse i Norge. Den er oversatt minst fem ganger i sin helhet og har vært omtrent kontinuerlig i salg etter den første utgivelsen i 1903. Helt frem til 70-tallet het hun for øvrig Else, egentlig ganske merkelig, som om norske barn ikke skulle klare å forholde seg til navnet Alice.

Hun nevner Tor Åge Bringsværd og Klaus Hagerup som eksempel på norske forfattere som har vært inspirert av Lewis Carrolls verden.

–Hva er grunnen til at Alice i Eventyrland har fått så enorm innflytelse?

–Boken kom tidlig. I 1865 fantes det ikke mye leken barnelitteratur, det meste var strengt pedagogisk. Alice i Eventyrland er en nonsensfortelling, verden er snudd på hodet, og historien er full av absurditeter. Boken er helt unik, og den henviser også til rim og regler, bruker ordspill og viser til kjente personer. Hjerterdronningen ligner for eksempel på dronning Victoria.

Lande påpeker for øvrig en annen forbindelse mellom Lewis Carroll og noen av de senere store fantasyforfatterne: Oxford og universitetene der. Både C.S. Lewis, J.R.R. Tolkien og senere Philip Pullman, som har skrevet Den mørke materien-trilogien, var Oxford-menn.

Ingen moral

Store barnebokklassikere overlever gjerne generasjonene fordi de har en moral, en underliggende historie som griper oss. De handler kanskje om å bli voksen, om å forholde seg til familien eller om identitet. Men Alice i Eventyrland glir unna forsøkene på å lese inn noe mer.

–Har boken noen dypere mening?

–Dette er bare lek og moro, jeg kan i alle fall ikke se noe annet. Den ble jo også skrevet som et motsvar til pedagogikken og det religiøse som var så strengt på den tiden. Alice møter gåter, og må prøve å finne ut av ting, men det er gjort humoristisk og lekent. Fortellingen ble laget for at Alice Liddell, den virkelige jenta Lewis Carroll først skrev den ned for, skulle ha det morsomt, ikke for at hun skulle bli flink og snill.

Samtidig fremstår personen Alice nesten som en pappfigur, som en grunn observatør.

–Det er en bok det er vanskelig å finne hode og hale på. Den har noe av det samme som Peter Pan-bøkene, en barneverden man ikke egentlig kjenner reglene til, sier Lande.

Oversetterjobb

Hun tror at en grunn til at boken er større i den engelskspråklige verden enn i Norge, er at den er svært vanskelig å oversette. Den nyeste norske oversettelsen (gjort for Omnipax) er det poeten Arne Ruste som står bak.

–Både denne – og ikke minst oppfølgeren – er vanskelig å oversette. I tidligere versjoner er problemene gjerne blitt løst gjennom fornorskinger og forenklinger, og bøkene har også vært forkortede. I denne komplette gjendiktningen tok vi sjansen på å akseptere at mottageren er åpen for tull og tøys og ulogiske saker. Her er lange remser med vers som skal rime, og de hardeste nøttene var gjerne å ikke gjøre oversettelsen mer logisk enn Carroll selv var.

Ruste tror også at det er vår mangel på nonsenstradisjon som gjør at boken er mindre kjent hos oss enn i England.

– Alice i Eventyrland er en kremtopp i den engelske nonsenslitteraturen. Men til tross for iherdige forsøk fra blant andre André Bjerke, har tradisjonen aldri fått fotfeste her.

–Har du noen favorittscener?

–Det er ikke lett å velge, men realist som jeg er, liker jeg best rettsscenen på slutten. Den har et sterkt satirisk tilsnitt. Men også en figur som Cheshire-katten og en scene som teselskapet er veldig morsomt.

Oversetteren roser forøvrig en oppsetning av Alice i Eventyrland på Den Nationale Scene i Bergen i 2007.

–Den var helt fabelaktig. Publikum kjente suget i magen da Alice falt ned gjennom kaninhullet.

–Utgaven du har oversatt, bruker nye illustrasjoner i stedet for de tradisjonelle?

–Jeg er glad i de gamle tegningene, de tilfører tidskoloritt. I utgangspunktet likte jeg ikke de nye så godt, men det er egentlig en moderat modernisering. Aschehoug har tidligere utgitt en versjon der alt var modernisert, og alle referanser var oppdatert. Det var nok å overdrive, denne versjonen er sånn midt på treet.

Nifst

Lewis Carroll var matematiker og logiker, og det er skrevet mange bøker om gåtene og dialogene i Alice-bøkene med dette perspektivet for øyet. Den vanlige leser lar seg nok mer underholde av den tilsynelatende mangelen på logikk, hvordan enhver samtale leder ut i tant og fjas, og hvordan alle ord som kan vris og vrenges på, blir ordspill og moro.

Samtidig er det noe kaldt over boken, Alice er bare syv år, og viser ikke mye empati med figurene hun møter. De er også gjerne fulle av seg selv. Mangelen på varme og empati kan lett vendes til grusomhet, og veien til uhyggen er kort. Bare tenk på den brutale Hjerterdronningen eller den forvirrede Hattemakeren.

Eldre Alice

Det er kanskje dette territoriet Tim Burton skal utforske i sin ambisiøse filmatisering for Disney. Med seg har han blant andre Johnny Depp som Hattemakeren og Helena Bonham Carter som den røde dronningen, og premièren er planlagt i mars. Hovedrollen spilles av 19 år gamle Mia Wasikowska (kjent fra TV-serien In Treatment, som nylig gikk på NRK). I Burtons film er nemlig Alice blitt 17 år. Hun er i et selskap, og flykter hals over hode fra en gjeng snobbete rikfolk. Hun følger en hvit kanin ned i et hull, men har glemt sitt forrige besøk. Men selv om filmen er mer voksen, mener Burton at den også er laget for barn.

–Boken er i seg selv ganske mørk, sier han. –Dette er både for dem som er små nå, og for dem som leste den da de var små for 50 år siden.

Til Los Angeles Times sier Burton at mange av karakterene i boken ikke er med, fordi det viktigste var å ta materialet fra boken og forsøke å lage det til en film.

–Versjonene jeg har sett har aldri grepet meg, fordi det bare er en serie merkelige hendelser. Hun vandrer passivt omkring, og møter den ene rare figuren etter den andre. Det er fint i bøkene, men i filmene føltes det alltid som det ikke ligger noe under. Det er det vi har prøvd å gjøre. I stedet for at hattemakeren bare er rar, forsøker vi å lage noe i ham, en slags karakter.

Overflod

Produksjonen av Alice-versjoner ser ikke ut til å dabbe av. De siste par årene er det skrevet to operaer. I desember ble en splitter ny TV-filmatisering for voksne sendt i USA, med Kathy Bates som diktatoren Hjerterdronningen og Harry Dean Stanton som kålormen. Serien Alice er laget av britiske Nick Willing, er fire timer lang, og foregår i Eventyrland 150 år etter. Historien er blanding av fantasy og krim, der vår helt Alice Hamilton prøver å finne igjen sin elskede Jack. Han er kidnappet av den hvite kaninen og gjengen hans.

Egentlig er både Burtons film og Willings TV-serie basert på begge bøkene om Alice. De to blandes ofte sammen, men noen av de mest kjente karakterene opptrer bare i Alice. Gjennom speilet og det hun fant der. Det gjelder Lille Trille og tvillingene Didelidum og Didelidei, som de heter i Knut Johansens oversettelse. Handlingen i denne boken er knyttet til et stort sjakkspill, og den røde dronningen her blandes ofte sammen med hjerterdronningen i den første boken.

Men det er ikke så viktig. Det vesentlige er at Alice’s verden lever videre. Kanskje er bokens suksess knyttet til at den hyller nysgjerrigheten og utferdstrangen. Alice vil ha svar på alt, hun stikker nesen sin i andres saker og vil forstå hva som foregår. Og det er de nysgjerrige og ustoppelige som opplever de største eventyrene.