Han var født gammel

HAN SA ALLTID at han var født gammel. Det var ikke bare en klisjé. Det var i grunnen sant. Det er ikke noe galt i å være født gammel. Det betyr jo bare at man går rundt som et menneske med erfaringer og kunnskaper om nesten alt mellom himmel og jord. Dag Frøland fikk nytte av det.

På skrå.

En gang i urtiden introduserte den unge fjernsynsmedarbeider Ada Haug en meget ung mann i et program som var ment for unge seere. Dag Frøland var navnet. Han skulle fremføre revyviser. Han ble lagt merke til. Når han nå har forlatt livet, trekkes alle de kjente merkelappene frem. Han var revykonge, skriver aviser. Ja – han var kanskje det. Han var i alle fall en ung mann som satset sitt liv på de skrå bredder blant annet med noen tradisjoner som han ville videreføre på scenen.

Det handlet om en tone han hentet fra den engelske gentleman som han beundret sterkt, nemlig Noël Coward. Dag Frøland var nitten år – og møtte Coward på Hotel Savoy i London.

En annen revykunstner ble han allerede i meget ung alder svært opptatt av. Det var den svenske revydirektøren Karl Gerhard, han som før krigen irriterte Hitler med sine lite smigrende viser mot «Das dritte Reich» og som under krigen ble et problem for de svenske myndigheters nøytralitetspolitikk med sine infame viser mot nazismen. På Dag Frølands klaver ligger Karl Gerhards stokk og flosshatt, en gave som hans svenske forbilde forærte ham.

FOTO: Storløkken, Aage

Pelsene.

Dag Frøland var en oppegående gutt. Etter examen artium som preseterist var det naturlig falt det ham naturlig å gå inn for medisinstudiet. Men revyen, scenen, rampelyset ble for sterkt. Det var revyen som måtte bli hans liv. Iført sine pelser og annet festantrekk entret Dag Frøland revyscenen på Chat Noir omgitt av sparkepiker og bøtteballett og den store Elisabeth Granneman og den ropende Arve Opsahl som aldri trengte høyttaler. Sammen skapte de publikumssuksesser med musikk og moroheter som fikk folk til å brøle.

Brodd.

Midt i alt sammen kunne Dag Frøland selv innta scenen og fremføre egne viser med brodd. Revyene trakk publikum. Kritikken kunne være så som så, fordi tekstene kunne være nettopp dét, iblant litt for grove og plumpe, noe som ikke skulle kunne kle en Dag Frøland på sitt mest eleverte. Selv tok han dårlig kritikk med den største ro og uten sure miner.

Dag Frøland var morsom når han imiterte og parodierte kjente størrelser i det lille Norge. Han eiet det talentet. Da fikk han bruk for sine talenter som tekstforfatter. Han ble en kjent nordmann også takket være radio og fjernsyn. Sammen med Tore Ryen ble han den siste som klarte å la lørdagens radiounderholdning fra Marienlyst slå ut fjernsynsunderholdningen.

FOTO: Gjellesvik, Inge

Hemningsløs.

Med programposten «Har du lyst har du lov» ble TV-apparatet slått av til fordel for radioen i mange norske hjem og folk moret seg kostelig over Frølands tekster, som da han åpnet døren for duoen Aage Samuelsen og Leif Juster i en vise med en hemningsløs tekst om de herrers suksesser og fiaskoer...

Revyer ble fjernsynsstoff, Dag Frøland ble stoff. Livet selv var ikke alltid så lett for ham. En dag ble scenelivet fortid. Han fikk nok. Han trakk seg tilbake til sitt vakre hjem i Bygdø allé der kastanjene som kjent blomstrer iblant. Han ble mye alene. Han mistet sitt eneste barn. Da han rundet 60, sa han til Aftenposten: «Jeg er født gammel. Og jeg kommer til å dø som et barn». Det er trist at dette revyens barn er borte. Selv om han forlot scenen, kunne han live opp et bordfellesskap med de mest vanvittig morsomme og lavmælte treffende replikker, refleksjoner og historier. Jeg vil alltid se ham for meg i Bygdø allé – uten pels og sparkepiker og norske fenalår, men alene i skumringstimen, med kort vei hjem, til en slags fortid som levde i en flora av teater og revyminner. Nå er han selv et godt minne.