For 22. gang skal Peer Gynt boltre seg ved Gålåvatnet. Oppkjøringen er så vidt i gang – i hvert fall for Charlotte Frogner, skuespilleren fra Det Norske Teatret som er godt kjent gjennom TV-serien Hvaler, og som i fjor fikk komiprisen for innsatsen i forestillingen Evig ung.

Nå baser hun i snøen på Norsk Folkemuseum, sammen med Peer (Dennis Storhøi), mor Åse (Ellen Horn), Dovregubben (Rune Reksten) og Solveig (Silvia Moi). Frogner er årets Peer Gynt-overraskelse, hun skal gjøre tre roller; Ingrid, Den Grønnkledte og Anitra.

Henger sammen

Regissør Svein Sturla Hungnes mener rollene henger sammen.

– Peer sviker den første kvinnen, Ingrid, som kommer og hevner seg gjennom Den Grønnkledte. Midt i livet blir han rundjult og bestjålet av en kvinne igjen. Så kvinnene henger sammen, de er fristerinner som lurer Peer opp i stry. Det er et veldig hevnmotiv her. Det er fint å få det tydelig frem for publikum, og derfor vil jeg ha én som kan gjøre alle tre, sier Hungnes.

Mari Maurstad gjorde også alle tre rollene til å begynne med, senere har de vært delt på flere i påvente av at regissøren igjen fant en som kunne gjøre alle tre.

Ærefrykt

Spennende, synes Charlotte Frogner, og viser til at det er et stort spenn i rollene.

–Det er en utfordring å gjøre forskjellige figurer i en og samme historie. Jeg får skride til verket med ærefrykt og mot. Jeg gleder meg veldig, sier skuespilleren, som er i gang med forberedelser.

– Ja da, jeg er i gang med dialektarbeid. Jeg har fått en tape med døladialekten, så nå skal «oss tåla slek» i tiden fremover, sier hun.

– Det viktigste er å få kjennskap til melodien i dialekten, mener Frogner, som tidligere har jobbet i to andre gudbrandsdalspel.

– Hva skiller spel fra teater?

– Det er befriende, nettopp fordi det er kort prøvetid. Man er nødt til å utvise mot og kaste seg ut i det. Du kommer opp til lokalsamfunnet, møter frivillige som har tatt seg fri for å jobbe med teater. Det er godt å kjenne på den ånden der.

Lever

Dennis Storhøi er Peer Gynt for tredje år på rad.

– Det er ikke sånn at vi kommer opp og gjør som vi gjorde i fjor. Vi må tillate arrangementene ut fra personenes forutsetninger. Hele forestillingen lever når nye folk kommer inn, sier han.

Dovregubben Rune Reksten har vært med helt siden startet i 1989, likevel sier han:

– Variasjon må til, så ikke forestillingen sementeres.

For regissøren gjelder det å unngå repetisjon, tilføre en egenart.

– Nye skuespillere gir spenning og glede hos andre – og for meg. Charlotte kan ikke bli Mari, men hun er like gæren.