Har fått fart på nordnorsk teater

Iren Reppen, teatersjef ved Hålogaland Teater i Tromsø, ble for alvor kjent med showet Hardt å være mann og senere Hardt å være to. I fjor sommer erfarte hun også at det kan være hardt å være teatersjef, da hun dundret hun løs på hovedstadsavisenes kulturjournalistikk.

–Det er en skam at deler av kulturlivet i Norge er så usynlig, sier teatersjefen.

Hun mener det finnes en spesiell kunstnerisk djervhet i nord.

–Det kunstneriske motet i Tromsø er egenartet. Nordnorsk kultur er saftig, opprørsk og rett fra levra. Den er mindre høytidelig og mer rebelsk. Nordlendinger vil være litt annerledes, og våger mer!

–Er det underdog-effekten som gjør den mer fandenivoldsk?

–De fleste som prøver å være litt annerledes, blir jo klubbet ned. Den offerrollen til nordlendingen er en myte. Det er en veldig sterkt kulturell selvtillit her.

–Hva skiller nordnorsk teatertradisjon fra resten av landet?

–Først og fremst det nordnorske språk, som er et fantastisk scenespråk. Men det er ikke bare vakkert, det er også veldig funksjonelt, med en egen kunstnerisk verdi. Jeg har opplevd skuespillere her fra Moss og Sørlandet som snakker nordnorsk på scenen, for de mener det gir en energi og kraft i det de skal gjøre. For teateret vårt har språk vært identitetsbyggende for hele landsdelen. Det har vært en kampsak å få lov til å være nordnorsk. Samtidig vil vi speile virkeligheten og ikke stivne i språket. I fjor spilte vi både på tysk, engelsk og svensk.

«Løspeniser i Lysistrata har vakt oppsikt, Peer på nordnorsk og det at vi gjorde Hamsuns feber i en moderne drakt er ting jeg er stolt av»

–Men det er vel også mer enn kun språket i seg selv?

–Det er tematikken også, den nordnorske identiteten. Hva vil det si å leve i Nord-Norge? Historisk har du det klassiske forholdet mellom arbeider og fabrikkeier som har gått igjen, arbeiderens rettigheter har jo vært tema siden 70-tallet. Og så har vi tradisjon for komikk i tragedien, galgenhumoren. Det er tungt og du har det tøft, men du synger og du ler fordi det ligger en oppbyggelig kraft i det når ting er vanskelig. Jeg er veldig forsiktig med å generalisere om identitet, fordi Nord-Norge er sammensatt, men det har vært et bilde vi ønsker å identifisere oss med, nordlendingen som kjemper, på en positiv måte. Men jeg tror at i dag ønsker nordlendinger flest å se seg som verdensborgere mer enn som nordmenn, uten å miste sin identitet. Det er spennende!

Har skapt debatt.

Reppen blir betegnet som damen som vendte tilbake til nord til landets eldste regionteater, og fylte teatersalongene – etter mange år som skuespiller. Nå har hun sittet i sjefsstolen i ett år, og roses som en frisk og dristig identitetsskaper for landsdelen, og en viktig kulturstemme for Nord-Norge.

Hun ville skape debatt og engasjement. Det har hun klart. Mange, deriblant kulturminister Anniken Huitfeldt, mente at hun med fjorårets harmdirrende oppgjør mot Oslo-eliten sådde frø til en viktig debatt om en amputert forståelse av den kulturelle verdiskapningen i nord. Men flere rykket også ut og pekte på nordlendingers mindreverdighetskompleks og Oslo-forakt, og det at Tromsø også er en elite i nord.

–Det var jo et kampinnlegg for Oslo-boere, ikke det motsatte. Jeg bodde i Oslo og skjønte gjennom min nye jobb i nord hvor lite jeg fikk når jeg bare bodde i hovedstaden. Tromsø internasjonale filmfestival er for eksempel større enn Hove-festivalen, men ut fra dekningen skulle man ikke tro det!

Giske-fordelen.

Reppen kritiserer ikke bare mediene, men mener også at politikerne har en viktig jobb å gjøre med å synliggjøre kulturen i nord.

–Fordelen med Giske var jo at han reiste hele tiden, han satt på flyet og jobbet som kulturminister. Man følte seg sett under Giske. Og han engasjerte seg for å få opp budsjettene på kultur. Men kritikken mot ham har vært at pengene havnet innenfor institusjonene.

–Har du tro på Anniken Huitfeldt og fokus på nordnorsk kultur- og teaterliv?

–Kulturen er viktigere enn noen gang, men Kulturdepartementet er for fraværende i Regjeringens satsing på nordområdene. Huitfeldt må bølle seg inn i UD, hun må sørge for broen inn mot kultur og at kultur fra nord kan bli en premissleverandør i kampen for Norges viktigste suverenitetshevdelse i nordområdene.

–Hva ville vært en vitamininnsprøyting til nordnorsk kulturliv vært?

–Det måtte jo være noen sånne helt frie «crazy-midler» som frie grupper i nord kunne søke på, det hadde vært en kjempegavepakke. Som bare var helt fri for retningslinjer. Det mest problematiske og utfordrende med Tromsø som kulturby er de dårlige vilkårene for de frie kunstgruppene og frilanserne. De mangler rom, både symbolsk og bokstavelig.

–Frykter du for Hålogaland Teater i en eventuell blå regjering?

–Hvis du fikk en Frp-regjering og de fikk satt ut i livet det de har sagt, så bør jo ingen i Kultur-Norge føle seg trygge. Da kan det hende at den kritiske kunsten som skal oppdra oss og lære oss ting vil forsvinne. Hvis jeg hadde vært en privat aktør i dag, hadde jeg ikke kunnet satt opp Lysistrata eller Godot. Men det er jo det som vil vise seg, hvor gærne Frp egentlig er i praksis. For programmet deres er jo helt ute.

–Hva har du gjort med teatrets profil?

–Da jeg startet for et år siden, ønsket jeg ikke å ha en programerklæring. Mitt ønske er at jeg som person skal påvirke dette huset. Løspeniser i Lysistrata har vakt oppsikt, Peer på nordnorsk og det at vi gjorde Hamsuns feber i en moderne drakt er ting jeg er stolt av. Klassiske historier med nordnorsk brodd, det som gjør nordlendingen til verdensborgeren.

Men Reppen vil ikke sitte i sjefsstolen for lenge.

–Jeg har et åremål på fire år. Men det skjerper ikke å sitte for lenge. I 2009 var jeg ny i Nord-Norge, da ser man landsdelen på én måte. Etter hvert begynner du å se Nord-Norge på litt andre måter. Så min ambisjon er å prøve å lytte mye. Og jeg skal sprenge grenser.

–Hvilke grenser skal du sprenge?

–Alle!