Det muntre massemedium

En nyretransplantasjon ga ham ekstra tid. Få av oss trodde at han skulle få leve så lenge som han tross alt gjorde.

Han kan takke sin sta livsvilje, sin like seigt støttende Lene og personalet på Ullevål sykehus som han var så imponert over, for de siste årene.

Senest i midten av februar var pensjonisten sammen med nære venner på en veterantur til filmfestivalen i Berlin. Han hygget seg umåtelig, også over den norske En ganske snill mann.

Så kom den eksplosive kreften.

Bang–Hansen var et enmanns massemedium, et sant renessansemenneske, som filmkritiker og reporter samt radiokåsør og programleder, som filmmaker, som forfatter, som kunstekspert, som munter debattant, som refser av urettferdighet.

Pål Bang Hansen sammen med Wenche Foss.

FOTO: Stenersen Tor G

Som medieikon var han så innarbeidet i nasjonens felles bevissthet at han ble parodiert av alle amatørrevyer til evig jubel. Han lot seg ikke glemme så lett.

Michael Douglas ropte alltid muntert når han så Pål: – Der er den gærne nordmannen.

Utvasket rosa solhatt

På Cannes-festivalen var Pål særdeles synlig med utvasket rosa solhatt over en stormfull bølge av stålullshår, ansiktet rundt og barnlig. Det tindret av leke- og ertelyst.

Brillene satt på skjeve, røsten var lyst opprømt. Og buksene gjerne på halv stang, som zaggemotens sanne urfader.

Men bak slentrestilen skjulte det seg et hardt arbeidende fagmenneske, med rekordartede 45 gangers deltagelse på den meget krevende Cannes-festivalen.

- For hver gang vi er her, Per, blir vi tre år eldre, sukket han en gang fornøyd.

Hør hele intervjuet med Per Haddal her:

Bang-Hansen har intervjuet alle som kan krype og gå, samt noen til.

Den pripne Jodie Foster truet han med å stille bare de forbudte spørsmålene om hennes privatliv. Den intelligente Jodie smilte bare og ga intervjuet.

Han var den eneste nordmann som har intervjuet John Lennon, på festivaltrappen i Cannes.

Han nippet til marijuana i boblebadet til Peter Fonda i Hollywood.

Ertende tilfreds

Og han var alene om å intervjue divaen Gina Lollobrigida på Berlinfestivalen. Sur og sint sendte hun alle på dør etter at hun hadde slått stompen sin. Bare Pål kunne trøste henne på italiensk. Og han yndet å stille kritiske spørsmål og kom tilbake for å melde at det likte han/hun dårlig. Da var han ertende tilfreds.

Han kom da også i Woody Allens svartebok som uønsket intervjuer.

Bang-Hansen stammet fra den sosialdemokratiske kvartadel som residerte i Husebygrenda, bekjent eller beslektet med halve åndslivet. Han ble den mest benyttede barneskuespilleren, ofte i NRKs Barnetimen, men også på film. Gjennombruddsrollen skrev Arne Skouen til ham, som mobbeofferet Sofus i Gategutter. Det var siste gang han ble mobbet.

Skulle bli arkitekt

Pål skulle bli arkitekt eller magister i kunsthistorie, men utdannet seg på filmskole i Roma. Senere ble han sentrum i en sommerkoloni av norske kunstnere og intellektuelle i Villa Faraldi i Nord-Italia.

Han regidebuterte med Skrift i sne, et verk i Antonionis ånd som ble pepet ut i Berlin-festivalens hovedkonkurranse sammen med Godard, meldte han selv. I Rolv Wesenlunds inspirerte selskap skapte han med Norske byggeklosser en av de beste hjemlige komediene, lett, muntert og noe sarkastisk.

Filmkarrieren fikk en brå slutt etter den sjette filmen, Kronprinsen, et riktig kritisk bilde av maktkamper og sannhetstildekking i sosialdemokratiet. Det ble visst så sterk at han senere aldri fikk filmstøtte.

Var midpunktet

Hans uforferdede meninger kan ha kostet ham regikarrieren.

Og det er synd og skam for norsk filmhistorie som må ha hatt god råd på talenter, og dårlig med plass til jordnære provokatører. Like til det siste skrev han ufortrødent på manus. Han ga ut mange bøker også, om film og reiseliv.

Privat var Pål for eksempel midtpunktet i en krets av filmjournalister som har hengt sammen i 35 år og preget den med sin uærbødighet og mangel på sans for smiger og stas. Det måtte aldri komme ut at han egentlig var ”En svært snill mann”, sine venners gode og trofaste venn, en øm familiefar som gjerne tok barnebarna med på kino og kjøpte julepresanger hele året.

Midt oppe i alle meninger og den flittige fagutfoldelsen var Pål først og sist et varmt, klokt, kunnskapsrikt, analytisk, generøst, lett eksentrisk, munnrapt, livslystent og inkluderende menneske. Han etterlater seg både virkelig savn og mange muntre minner.