Norske forskere er i ferd med å få skrivekrampe. Det å være ansatt som forsker ved et universitet er ikke ensbetydende med at du får forske. Du må søke om støtte til ditt prosjekt, som oftest hos Forskningsrådet, og sjansene for at du får avslag er svært stor:

83 prosent fikk døren rett i fjeset i fjor. Det er heller ikke gitt at du får forske på det du selv ønsker å forske på, for muligheten for støtte øker hvis du sikter deg inn på det departementet allerede har utpekt som et satsingsområde.

Krangler

I fjor ble 1307 søknader sendt fra Universitetet i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim til Forskningsrådet. Bak søknadsbunken ligger et intrikat system og en stor porsjon politikk. Det foregår en heftig debatt mellom departementet, Forskningsrådet og universitetene for tiden. De krangler både om hvor mye penger sektoren skal få og hvordan den skal få pengene.

Kort sagt

Departementet ønsker at mest mulig av den forskningen som gjøres skal gi avkastning og kunne anvendes i det praktiske liv så raskt som mulig. Derfor satses det mye på konkrete prosjekter, for eksempel innen olje og energi eller miljø. Universitetene føler på sin side at prosjektsatsingen gjør at den frie grunnforskningen blir skadelidende. Den frie grunnforskningen er den forskningen som fagmiljøene selv velger og som ofte gir resultater man ikke kunne forutsi.

–Det er svært viktig at det fortsatt finnes midler til den frie forskningen og at ikke alt øremerkes fra sentralt hold. Uten grunnforskning hadde vi for eksempel aldri oppdaget penicillin, som ble funnet ved en ren tilfeldighet i 1928, sier Atle Jensen, professor ved matematisk institutt på Blindern.

Hvem styrer?

Med mindre man søker seg til EU-prosjekter så er det altså Forskningsrådet man sender søknadene til. En forsker som søker støtte innenfor de utpekte satsingsområdene øker sine sjanser for å få støtte. Dermed er det i realiteten departementet som i stor grad styrer hva det skal forskes på.

–Ja, her er det ikke forskerne selv som velger. Når vi jobber på denne måten tilpasser vi prosjektene til der vi vet pengene er, det resulterer i lite langsiktighet og en forskning som er mindre fri, sier viserektor Ranveig Hennum ved UiO.

–Hvorfor lite langsiktighet?

–Fordi de tematiske satsingene ofte skifter hvert fjerde år. Da får vi det vår egen rektor kaller slalåmforskning, sier Hennum og siterer Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO.

–Er det et problem at det er departementet som i stor grad avgjør hvilke områder det skal forskes på?

–Vel. Vi kan si det slik at jo lengre unna forskeren avgjørelsene tas, jo større er sjansen for at man bommer på interessante problemstillinger. Slike avgjørelser bør være mest mulig forskningsnære, sier Hennum.

Tungt eller fritt?

Når det søkes om frie midler, så er det nettopp forskeren som definerer hva hun/han synes er interessant. Men frie midler betyr ikke at det er ikke fritt frem. –Her er det svært vanskelig å få støtte, sier Hennum.

Og tall fra Forskningsrådet viser at det stemmer. Rundt regnet får 9 av 10 avslag på sine søknader til det som kalles Friprio, som er samlebetegnelsen på de frie midlene som fordeles. I snitt får litt over 17 prosent støtte når de søker seg til prosjekter.

–Hvor lang tid bruker dere på en søknad i snitt?

–Det er nok vanlig med tre–fire uker, sier Hennum.

–Mener du at en for stor del av finansieringen kommer fra Forskningsrådet?

–Jeg vil si det litt mer forsiktig.

–Hvorfor det?

–Fordi det ellers kan se ut som jeg ønsker å avskaffe Forskningsrådet og det ønsker jeg ikke. Forskningsrådet er en viktig aktør og skal fortsette å være det. De er blant annet med på å sikre at kvalitetsnivået opprettholdes, fordi vi må konkurrere om pengene, sier Hennum.

–Hva er det dere ønsker da?

–Vi vil ha en debatt om dette. Vi vil se på hele finansiering av høyere utdanning og om det kan være fornuftig å kanalisere mer penger direkte til universitetene.

–Kan problemet være at dere skriver for mange dårlige søknader til prosjekter som ikke holder mål?

–Nei, det er ikke slik at vi skriver for mange dårlige søknader. Vi er selvfølgelig fullt klar over at ikke alle søknadene finnes støtteverdige. Selv om vi trekker fra disse søknadene står vi igjen med svært mange søknader som blir funnet klart støtteverdige men som likevel ikke får støtte, sier Hennum.

- Mer penger

–Jeg er mest bekymret for den frie grunnforskningen, sier Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen. –Her er innvilgelsesprosenten svært lav og det er betenkelig, for det er denne forskningen som er fundamentet for et universitet. Dette er den forskningen vi selv definerer og som vi ikke alltid vet hva vil føre til, sier Grønmo, som mener mer penger må sluses gjennom universitetene.

–Når det gjelder små prosjekter er det mer hensiktsmessig at universitetet fordeler pengene og det vil spare oss for mye arbeid, blant annet når det gjelder søknadsskriving. Ved større prosjekter er det viktig at vi får en ekstern evaluering. Og Forskningsrådet har en viktig rolle også nå vi ikke får støtte, fordi vi uansett får en prosjektvurdering som forteller oss hvor våre gode forskningsmiljøer befinner seg, sier Grønmo.

- Får ikke nok igjen for innsatsen

–Det er helt klart noen områder hvor vi føler at det vi får igjen ikke står i forhold til innsatsen, sier rektor Torbjørn Digernes ved NTNU.

–Det gjelder særlig støtte til den frie grunnforskningen. Her støttes jo under ti prosent på noen områder, mens snittet er 17 prosent. Men vi trenger kvalitetssikring og det skal være sånn at vel 50 prosent velges vekk i en slik prosess, sier Digernes.

–Hvordan komme dit?

–Det er to måter å gjøre det på: Vi må skrive færre søknader eller få mer penger.

Digernes humrer i telefonen.

–Muligens er det gunstig med en miks, legger han til.

–Uansett burde balansen i forskningsrådet i forhold til frie midler og programstyrte midler være annerledes. Mer penger til fri og langsiktig forskning, sier Digernes.

–Dere brukte 16 årsverk på å skrive for søppelbøtten i fjor?

–Det er i overkant, det er det. Og vi må jo også se på hva vi selv kan gjøre. Kanskje bør vi være mer selektive og skrive færre men bedre søknader.

Hvem tiltrekkes av dette?

–Vi bruker helt åpenbart for mye tid på å skrive søknader som ikke får støtte, sier rektor ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke.

–Men dette bildet er ikke entydig, for folk gjør vel undervisning og administrasjon også i denne perioden? Og jeg mener at det er mye god trening i å skrive søknader, sier Aarbakke som mener 17 prosent gjennomslag er for lavt.

–Jeg mener at man må sørge for at våre folk får mer uttelling for jobben de gjør. Det kan man gjøre ved å gi mer penger direkte til universitetene. Da kan Forskningsrådet fremdeles stå for kvalitetsvurderingen, mens UiT kan fordele midler til de prosjektene Forskningsrådet har gitt toppkarakter, men ikke kan støtte.

–Å få «nei» på 83 prosent av alle søknader er demotiverende. Og hvem tiltrekkes av dette? Folk med nysgjerrighet koblet med ekstrem tålmodighet og selvdisiplin på grensen til det masochistiske? Jeg snakker stadig med drivende dyktige folk i tyve- og tredveårene og de sier det svært enkelt: –Det finnes andre ting å bruke livet på enn å stå og stampe i dette systemet.