34 år gamle, USA-baserte Thor Halvorssen Mendoza smiler triumferende, og hvisker til meg at han nettopp har kjøpt Ny Tid.

–Du mener du har kjøpt et eksemplar? spør jeg, litt uvant med slike utsagn.

–Nei, nei, jeg har kjøpt hele Ny Tid. Jeg er den nye eieren!

Han smiler ekstra lurt nå. Vi snakker sammen noen dager før nyheten skal bli offentlig.

–Hva vil du med Ny Tid, en avis som har vært plassert på venstresiden i hele sin historie? Vil du gi den redaksjonell frihet?

–Selvsagt. Jeg blogger selv for Huffington Post, som ikke akkurat kan kalles høyreorientert. Ny Tid får et nytt redaksjonsråd som vil bli satt sammen av folk med vidt forskjellige politisk bakgrunn. Jeg ønsker nulltoleranse overfor brudd på menneskerettigheter. Og ingen sensur i religionskritikk. Heller ikke mot islamisme. Selvsagt skal avisen ha redaksjonell frihet.

Venstre-irritasjon

Halvorssen liker godt tanken på hvordan denne nyheten vil irritere det man kan kalle norske venstreorienterte. De har kritisert Oslo Freedom Forum, som Thor Halvorssen arrangerte for andre år på rad i april.

Forumet tiltrakk deler av verdenspressen og hadde flere dusin kjente menneskerettighetsaktivister på talerlisten. Mennesker som skaper verdenshistorie akkurat nå.

Mennesker som med livet som innsats sier fra. Det er mennesker som har vært fengslet, torturert og trakassert for sine meninger, for sin seksuelle legning, for sin klesdrakt og for sin tro.

Nå sitter han som er med på å målbære denne visjonen om Oslo som menneskerettenes Mekka foran meg på Theatercaféen og drikker Farris. Thor Halvorssen er norskættet, født i Venezuela, og ser ut som en ivrig, årvåken skolegutt. Men når han åpner munnen, er det med effektiv amerikansk retorikk og latinsk lidenskap.

–Hvorfor er arbeidet med menneskerettigheter blitt så sentralt for deg?

–Jeg er personlig engasjert og tror på håp og forandring. Min far ble urettmessig arrestert i Venezuela da han avslørte narkotikakartellenes samarbeid med folk helt til topps i regjeringen. Gjennom en mediekampanje klarte vi å få ham løslatt. Min mor ble skutt og hardt såret under en demonstrasjon mot Chavez-regjeringen for noen år siden. Det som skjedde med min far, gjorde meg tidlig voksen og vekket min samvittighet og solidaritet med de politisk forfulgte. De stemmeløse. Når du har stirret inn i noe veldig mørkt, en avgrunn uten regler, kan du aldri stille deg likegyldig til det. Du må fortelle om det. Noe av det som var så fint med Oslo Freedom Forum, var at vi alle så den samme kampen overalt.

Planlagt angrep

Han er arrangør av Freedom Forum i Oslo. Leder av Human Rights Foundation i New York. Dokumentarfilmskaper i Hollywood. Er han en blekksprut? På bordet ligger tre mobiltelefoner, en til hver av hans tre virksomheter.

Også den norske mobilen holdt seg varm da Dagbladet trykket kritikken mot Oslo Freedom Forum, fremført av Magnus Marsdal fra den venstreorienterte tankesmien Manifest.

Marsdal hevder at to venezuelanske deltagere på Oslo Freedom Forum, en kjent opposisjonspolitiker som er nektet å delta i valg, og sjefen for en radio- og TV-stasjon som er nektet konsesjon, har vært delaktige i et kuppforsøk mot Hugo Chávez i 2002.

Benekter

Selv benekter de dette, og har aldri vært hverken tiltalt eller dømt for dette. Amnesty International, som er en av sponsorene, finner ikke noe bevis for at dette er sant.

–Det virker som om din tilstedeværelse har utløst en krangel mellom venstre- og høyresiden i Norge, om hvem som har rett til å dominere menneskerettighetsarenaen, er du en høyreideolog?

–Jeg er på frihetens side. På parti med vestlige idealer. På parti med «rule of law», prinsippet om lov og dom. For meg handler det ikke om høyre eller venstre, men om å være tilknyttet en ordentlig forståelse av hva vestlig sivilisasjon er. Frihet er betingelsen for fremgang. For demokrati.

–Mange vil mene at det du sier nå er et kulturimperialistisk utgangspunkt for internasjonalt menneskerettighetsarbeid?

–Hvis man med det mener at noen kulturer faktisk er bedre enn andre? Absolutt! Ofring av jomfruer er ikke en kulturell særegenhet som kan forsvares. Kulturer med strømninger av fascisme er ikke akseptable. En internasjonal sosialisme, som vil ha blodig revolusjon? Nei. En kultur som innebærer at kvinner kjønnslemlestes, er en kultur som ikke er verdt å ivareta. Jeg tror på folkeretten og prinsippet om lov og dom. Jeg tror på menneskerettighetenes imperialisme, og det er noe annet enn kulturimperialisme.

–Du er også blitt kritisert for å skjule hvem som bidrar økonomisk til din egen organisasjon, Human Rights Foundation, med adresse Empire State Building?

–I USA er det ytterst sjelden at organisasjoner publiserer hvem de mottar privat økonomisk støtte fra. Det kan være flere grunner til det. Sponsorene ønsker selv å være anonyme, fordi de ikke vil bli nedringt av tiggertelefoner. Noen ønsker å være anonyme fordi de er redde for å bli forfulgt av sine regjeringer. Og det kan skje store endringer i organisasjonene de støtter, som de ikke nødvendigvis ønsker å bli assosiert med for alltid. Men det er ingen som styrer oss. Jeg vil være den første til å fortelle om forhold i organisasjonen som kan være skadelige for oss. Jeg vet at slikt kommer opp før eller siden, uansett. De har hatt problemer med å få noe på meg. Det er som om de tror jeg har en akilleshæl. Den fant de ikke.

–Hva kan det å samle noen av verdens viktigste frihetskjempere på samme scene føre til?

–Hver foredragsholders personlige historie, enten vedkommende er fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Kina, Russland, eller et hvilket som helst diktatur, fortalte at totalitære regimer oppfører seg helt likt. Det er den samme historien. de samme tårene, den samme desperasjonen. Oslo Freedom Forum er her for å stille spørsmål. Skape bevissthet. Og for å tenne på lyset. Når man tenner på lyset, stikker kakerlakkene av for å gjemme seg. Vi er her for å vise at de ikke lever i kloakken, de lever i presidentpalassene.

–Hva får aktivistene ut av dette?

–De er mennesker uten ytringsfrihet eller adgang til mediene i sine hjemland. Men de er også mennesker som viser at det nytter å kjempe. Vi vil gi folk som ikke blir sett på som viktige i sitt eget land en plattform og internasjonal oppmerksomhet. Det kan redde menneskeliv. Ta Mukhtar Mai fra Pakistan, som kjemper for kvinnerettigheter i et land totalt uten rettssikkerhet for kvinner. Eller se på Uganda, der de er i ferd med å innføre «slow motion» folkemord på homofile og lesbiske. Ved å gi mikrofonen til aktivistene begynner de å bli tatt seriøst, de får energi, og da får bruddene på menneskerettighetene en internasjonal motkraft. Det ultimate målet ville vært at ugandere kjemper for menneskerettighetene til nordkoreanere, nordkoreanerne for cubanere, cubanere for russere og russerne for rettighetene til pakistanere. Og det er her vi har en drøm om at Oslo skal bli sentrum for det hele. «The empire of human rights»!