Syn og Segn ble onsdag kåret til Årets tidsskrift 2010.
Blant alle æresbevisninger og prisutdelinger som finner sted under Litteraturfestivalen på Lillehammer, er dette kanskje den mest talende og tidstypiske. Prisen speiler en rivende utvikling innenfor en inntil nylig idealistisk utpost i Bok-Norge. På kun få år er tidsskriftmiljøet kraftig profesjonalisert, med egen interesseorganisasjon, nye støtteordninger, lønnsvekst og organisert veiledning i drift og redigering.
Slik bygger man et miljø og en institusjon. Er kvaliteten samtidig blitt bedre?
De store allmenntidsskriftene fremstår i hvert fall som en stadig viktigere faktor i medieoffentligheten. De er blitt mer journalistiske i stil og sak. Ikke sjelden bidrar tidsskriftene med kronikker i dagspressen, og ofte bringer de selv analyser av mediene.
Markant.
Redaktør Bente Riise i Syn og Segn er en markant representant for utviklingen. Hun er leder i Norsk Tidsskriftforening og tidligere journalist i NRK og Dagbladet. Det ferske nummeret av Syn og Segn inneholder to kritiske – og særdeles leseverdige – essays om mediene. For første gang forteller tidligere tillitsvalgt Kjetil Haanes om hva som skjedde i kulissene da Orkla Media i 2006 ble solgt til britiske Mecom. Dette er informativt snadder, krydret med tilsynelatende henslengte, men ganske infame, detaljer om sentrale aktører.
Ane Tusvik Bonde skriver om sensur i Russland og Kaukasus – men ikke ut fra den sedvanlige tristessen. Her får vi i stedet en fengende artikkel om et raskt økende antall journalister som bruker stunt, humor og absurd teater i arbeidet med å spre sensitiv og potensielt provoserende informasjon. Artikkelen gir dessuten et par oppsiktsvekkende eksempler på hvordan man kan drive kritisk journalistikk på et underholdningsfenomen som Eurovision Song Contest. Etter finalen i Moskva i fjor, skal myndighetene i Aserbajdsjan ha innkalt «antipatriotiske» individer til avhør hos sikkerhetspolitiet fordi de stemte på den armenske melodien. Tusvik Bonde setter slike episoder inn i et større perspektiv, og inviterer samtidig til en debatt om Alexander Rybaks tvetydige rolle i regionen.
Også fotball-VM i Sør-Afrika blir intelligent fanget opp i Syn og Segn, side om side med dikt, litterære essays og en musikalsk reportasje fra den danske rappkonkurransen Fight Night. Det som mangler i bladet, er en skikkelig seksjon med meningsbrytning og debatt.
Vekst.
I løpet av perioden som Årets tidsskrift 2009, nådde Vinduet høyeste opplag (3500) i bladets seksti år lange historie. Syn og Segn kan oppleve en tilsvarende vekst. Ja, svekkelsen av løssalgsavisene synes å stå i et omvendt proporsjonalt forhold til nettopp denne typen nisjeprodukter. Og i skyggen av de store, profesjonaliserte tidsskriftene finnes det et vell av små aktører som fremdeles jobber på den dugnadsaktige gamlemåten, med redigering på fritiden og minimale honorarer til alle bidragsytere.
Når det gjelder tidsskrifter, får norske lesere nesten alt man kan ønske seg.
INGUNN ØKLAND
