Knut Olav Åmås - kulturredaktør
I en drøy times radius fra Oslo finnes det i dag flere fine kulturanlegg reist på restene av norske industribedrifter. Det spesielle med dem er at de tilbyr kunst- og kulturopplevelser utenfor de hvite galleriveggene, hinsides de vanlige settingene. Jeg har vært på tre slike anlegg i det siste. De er verdt et besøk i sommer.

Hvorfor? Fordi fascinerende industriminner er satt i stand og forteller sin egen historie, omgitt av kunst og kultur med kvalitet, beleilig supplert med serveringstilbud og relevante butikker.

For det første: Blaafarveværket på Modum, nær Vikersund. Anlegget omfatter den gamle farvefabrikken, koboltgruvene og Theodor Kittelsen-museet. I sommer vises en morsom utstilling med tre kunstnerektepar: Oda og Christian Krohg, Xan og Julie Krohn samt Sverre Koren Bjertnæs og Unni Askeland.

For det andre: Kistefos-Museet på Jevnaker, en nedlagt treforedlingsbedrift som nå gir plass til skulpturpark utendørs og skiftende maleriutstillinger innendørs. Temaet i sommer er norsk og tysk samtidskunst.

For det tredje: Bærums Verk, det gamle bergverksstedet som i 2010 runder 400 år,

Torstein Hvattum - kommentarleder

Jeg reiser til Arvika lørdag 7. august. En musikalsk harrytur mange nordmenn med sans for real rock burde våge å unne seg. Ikke la deg affisere av at Sven-Ingvars sleper det utskjelte svensktoppstempelet etter seg her i Norge. Jeg har heller aldri hatt sans for den typen dansemusikk, men tar gjerne turen over grensen for å oppleve en gjeng aldrende karer som etter mer enn femti års innsats på scenen, rocker heftigere og mer kompakt enn da de startet karrièren i 1956.

Kall det gjerne geriatrisk rock. Når musikerne fra Karlstad plugger i forsterkerne på Torget i Arvika denne lørdagskvelden, er det duket for en salig blanding lær, hoftevrikk, svenskklingende listesvisker og distinkte coverlåter. Patetisk, aldri i verden. De har det moro på scenen, og med et åpenbart behov for å vise at dagens utgave av bandet er mer enn klassikere som «Fröken Fräken» og «Sleng en slant ut i brönnen».

Noen musikere ser ut til aldri å ruste. Sven-Erik Magnussen og hans bandkolleger hører til kategorien. Midt i juli er de på plass under Dansfestivalen i Sel i Gudbrandsalen. Før det har de varmet opp for The Beach Boys i hjembyen Karlstad.

Pensjonisttilværelse er et ukjent begrep for evigvarende Sven-Ingvars.

Mona Levin - teater- og showanmelder

Mahlers 10. symfoni, Das Lied von der Erde, fremført av Bamberger Symphoniker under Jonathan Nott og med mezzoen Waltraut Meier og tenoren Klaus Florian Vogt som solister – bedre blir det ikke!

Det skjer 18. juli i den lille nord-bayerske byen Bad Kissingen, i Regentenbau – en av de akustisk beste salene i verden. Som jeg gleder meg! Festivalen KissingerSommer (ca. 60 arrangementer fra 7. juni til 18. juli) feirer i år 25-årsjubileum under den norske Kari Kahl-Wolfsjägers ledelse. Dette er vel ikke stedet for dem som helst velger ny musikk og rocka natteliv, men er absolutt stedet for klassisk musikk fra morgen til kveld med både de største etablerte stjernene og orkestrene og nye, unge topptalenter. Dessuten føler man seg ganske ung selv, for det vandrer mange kurpasienter rundt med gåstol i de smale gatene – det har det gjort siden 1520 da helsebringende kilder ble oppdaget, og byen ble en magnet for kulturelskende spagjester.

I duften av det gamle Europa, som foran rådhuset fra 1732, kan man innta årets hvite asparges eller kantareller, med kjølig Franken-vin i glasset, alt mens forventningen stiger mot Mahlers 10. – komponistens monumentale symfoniske sangsyklus fra 1909.

Ingunn Økland - kommentator

Hva vil bli stående som varige verdier fra den europeiske Kulturhovedstaden Stavanger 2008?

I hvert fall én ting: Preikestolen Fjellstue. Den vakre og visjonære turisthytten er tegnet av arkitektkontoret Helen & Hard i Stavanger, innenfor rammene av et eget program for trehus (Norwegian Wood). Dette er fremsynt arkitektur basert på naturmaterialer, men holdt i en nyskapende, organisk stil. Det virker nesten som om hytten forsøker å bli en del av økosystemet i området, blant annet henter den «kortreist energi» fra Refsvatnet like ved.

Preikestolen Fjellstue ligger i Strand kommune i Ryfylke. Du kommer dit med bil og en liten fergetur fra Stavanger. Mange føler at de må ta fotturen opp til det berømte platået når de først er i traktene. Men du må ikke det. Denne turisthytten er for alle oss som ellers aldri bruker turisthyttene. Man kan dra dit i stedstypisk regnvær, kjøre til døren og spise suppe i en matsal med høyt tak og gigantiske vinduer. Når det klarner, trekker du ut på trappen. Kanskje følger du turstien ned til Refsvatnet.

Fjellstuen har soveplasser i ulike kategorier. Men det beste alternativet er nok å komme seg tilbake til byen.

Cecilie Asker - musikkanmelder

Av de mer enn tusen konsertene jeg har fått med meg så langt i livet, er det ingen tvil om at de mest minneverdige er dem som har utspilt seg på bortebane. Vel var det gøy å se Madonna på Valle Hovin, men det var uforglemmelig å se åpningen av hennes forrige verdensturné på The Forum i Los Angeles. The Rolling Stones har alltid levert bra konserter i Oslo, men det er likevel deres innsats på San Siro stadion i Milano, to dager etter at Italia hadde vunnet fotball-VM, jeg husker aller best. Vissheten om at rammene rundt en konsert kan sette vel så tydelig preg på opplevelsen som selve innholdet har gjort at jeg har begynt å jakte mer aktivt på de virkelig gode konsertopplevelsene.

Istedenfor å vente på at mine favorittartister skal ta seg tid til å svinge innom Oslo, reiser jeg heller mer enn gjerne til andre byer for å oppleve dem der. I tillegg til en potensiell uforglemmelig konsertopplevelse får jeg en storbyweekend med på kjøpet. Det er aldri å forakte. Denne sommeren står det for mellom Chris Isaak i Madrid, Tom Petty & The Heartbreakers i New York, Jack Johnson i Paris – eller The Hold Steady i Amsterdam. Jeg har hørt at Paris visstnok skal være uslåelig om sommeren...

Mala Wang Naaveen - journalist

Det er ikke ofte vi journalister kommer over originale måter å selge inn arrangementer på. Etter flere års e-postbombardering om alt fra konsertarrangører til uteserveringer, må jeg innrømme at man blir litt nummen. Men midt i planleggingen av en sommerlig reise gjennom Skånes vakre pensjonater og herregårder, dukker Martin G. Rasten opp.

«Vi er i gang med planer for kommende år som er så vanvittige at verden aldri kommer til å bli den samme igjen,» skriver Rasten. Da vil han invitere Oslo Filharmonien og Göteborg Symfoniorkester til å spille Mahler, Bruckner og Beethoven på en selvsnekret mastodontscene i Basteviken på Koster. For en uimotståelig måte å reklamere for den allerede ganske sjarmerende Kosterfestivalen som går av stabelen fra 19. til 25. juli. Selv om jeg tilbringer sommeren langs Skåne-kysten, lar jeg meg nok lokke til Koster når klassiske toner svever over Vesterhavets bølger. Gir ikke dette sinnsro, er jeg nok en fortapt sjel.

Jon Cato Lorentzen - spillanmelder

Å sitte inne og spille dataspill om sommeren er som regel uglesett, men når regnet skyller ute er det deilig å baske seg i litt solskinn innendørs. Og Super Mario Galaxy 2 er en solstråle av et spill. Fargerikt og solfylt, krevende og givende. Super Mario Galaxy 2 er en ærbødig hyllest til plattformspillgenren i en herlig miks av gammelt og nytt. Det er et spill som utstråler ren spilleglede, idet Mario kjemper seg gjennom varierte og fantasifulle planeter og galakser på jakt etter prinsessen sin.

For foreldre som vokste opp med rørleggerens todimensjonale eventyr, fungerer dette som en herlig nostalgitripp tilbake til barndommens problemfrie sommere. For barna er spillet en ny og magisk eventyrverden som ber om å bli utforsket og mestret. Til tross for en spillkarrière som har vart i nærmere 30 år er Mario mer vital og livskraftig enn noensinne, og minner oss på hvordan dataspill kan være langt mer enn interaktive B-filmer eller hjerneløse skytespill. Super Mario Galaxy 2 er like fantasifullt, kreativt, oppbyggelig og givende som gode barnebøker og filmer. Trekk for gardinene og nyt!

Therese Bjørneboe, teateranmelder

Når Anders T. Andersen setter opp Romeo og Julie i Thaulowhullet i Tønsberg (24. juni – 9. juli), møter man utbombede bilvrak og en balkongscene hvor Julie står bak et piggtrådgjerde.

Regissøren av Verdiløse menn og Hustyrannen hadde også suksess med Hamlet i Tønsberg i fjor, og nå vil han historien om lovløs kjærlighet snakke med tragediene som finner sted i Gaza og Afghanistan.

Helt siden 1999 har Thesbiteatret fått fastboende og hyttefolk til å vrake grillen til fordel for Shakespeare. I godt besøkte forestillinger, og etter hvert i samarbeid med Teater Ibsen. Men etter at Tønsberg kommune i april i år «slo opp» med Teater Ibsen, har det spøkt for premièren på Romeo og Julie. Ap- og FrP-politikere hevder at Tønsberg ikke har fått nok igjen for pengene fra regionteatret. Frank Lie i Thesbiteatret følte det som om kommunen hadde kappet «ballene av ham, og spurte: Hvorfor skal akkurat jeg jobbe gratis en sommer til?

Ironisk nok falt avgjørelsen i kommunen i etterkant av at Nøtterøy-gutt og påtroppende teatersjef ved Teater Ibsen, Anders T. Andersen, hadde annonsert at han ville satse på nettopp Tønsberg.

Også kulturkampen bak kulissene skrur opp forventningene til Romeo og Julie.

Ingrid Røynesdal - musikkanmelder

For en ubehjelpelig byrotte som meg, er det hvert år like trist når hovedstadens kulturinstitusjoner tar sommerferie. Desto mer oppløftet ble jeg derfor da jeg nylig oppdaget at Den Norske Opera og Ballett har invitert den særegne danse-/teatergruppen Jo Strømgren Kompani (JSK) til ikke mindre enn 24 gjesteforestillinger på Scene 2 i sommer. Jeg er en stor fan av Strømgren, men må med skam melde at jeg ennå ikke har sett denne nær sagt legendariske forestillingen, A dance tribute to the art of football. Jeg gleder meg derfor som et barn og har selvfølgelig enorme forventninger. JSK har gitt meg noen av de lekreste, morsomste og mest intelligente kulturopplevelsene de senere årene, der hans forestilling The society, som jeg overvar på Festspillene i Bergen for to år siden, var et foreløpig høydepunkt. Og hvis det virkelig er riktig at billettene bare koster hundre kroner, slik det opplyses om på operaens nettsider, er det intet annet å si enn:

Sørg for å være i Oslo en av dagene mellom 26. juli og 7. august.