Hæ? Åttitallet lissom? Denne epoken som alle over tredve minnes med gru og gremmelse? Et tiår med tverrstripede collegegensere, syrebleika hockeysveiser og Studioline-frisyrer, et tiår med munnen stappfull av Bugg og Toy?
Pastellrevolusjonen
Oh yes. Under denne pastellfargede overflaten gjennomgikk samfunnet endringer som knapt noe tidligere tiår kan vise til. Åttitallet er kanskje tiårenes tiår i norsk etterkrigshistorie.
Krigsbarnas kulturelle hegemoni har gjort seksti- og syttitallet til et sosialt dreiepunkt, rundt det glorifiserte 1968. Åttitallets forandringer var på langt nær så ekspressive, de ble ikke formulert med ropert. Men de stakk dypere, de fikk større konsekvenser og ikke minst: De angikk et mye bredere befolkningslag.
Det skjer mye nytt og interessant på landet, men de store samfunnsendringene oppdages tidligst i byene. De har alltid vært nasjonenes termometre; det er i dem man først har kunnet avlese de sosiale temperatursvingningene. Og i åttiårene skjedde det noe ytterst interessant: Vi fikk vår første storby.
Storbyens vesen
Men hvordan? Ikke økte hovedstadens befolkning i særlig grad. Sammenlignet med andre europeiske storbyer holdt innbyggertallet seg stabilt, faktisk med en svak nedgang frem til 1982.
Heller ikke ble det bygget skyskrapere eller finanskvartaler. Et skarve Postgirobygg gir ingen storby, tross alt. Oslo blir raskt til storby i 1980-årene av tre konkrete grunner: utelivet, innvandringen og avindustrialiseringen.
Fra inneliv til uteliv
På åttitallet skulle plutselig alle ut. Helst hele uken. Nye kafeer, restauranter og nattklubber skjøt opp som ... ja, paddehatter i regn. Fra å være en skandinavisk provinsby med et knippe hotellrestauranter i sentrum vest og ditto brune østkantpuber, ble Oslo plutselig omtalt som Europas utelivshovedstad.
Sammen med studenteksplosjonen skapte finansveksten et helt nytt skjenkemarked. Sentrum myldret! Til langt på natt! Og ikke bare om natten: Slik Paris fikk sitt kaféliv på 1880-tallet, feiet en tilsvarende fortauskafé-vekkelse over Oslo nøyaktig hundre år senere. Å ta en pils etter jobb var ikke lenger ansett som et tegn på langt fremskreden alkoholisme.
Den nye adelen
Jo da, jeg vet, jeg vet, det ble arrangert både soareer og dansemoro tidligere. Og la oss for all del ikke glemme Club 7. Men dette er noe helt annet. For et bredt spekter av den oppvoksende slekt blir livet synonymt med utelivet. De horder av arbeiderbarn som flokker seg om Blindern på 80-tallet tar ikke skrittet opp i borgerskapet. Det går enda lenger:
I likhet med børskonfirmantene tilegner de seg adelens livsførsel. Ingen borgerlig nøysomhet og ansvarlighet, snarere noblessens dekadanse og berusede laissez-faire, knapt overgått av Kristiania-bohemens fordums utskeielser.
Sex og sånn
Utelivskulturen fikk konsekvenser. Ikke minst endret holdningen til promiskuitet seg. Den aktive singeltilværelsen oppsto selvsagt ikke på åttitallet, gud bedre. Men jeg tror den i langt større grad ble akseptert da. Det var «greit» å leve sånn, det var til og med «in». Også blant kvinner.
Eller som det het fra åttitallet av: jenter. Godt hjulpet av myndighetenes opplysningskampanjer havnet ingen lenger i uløkka. Med mindre man pådro seg chlamydia. AIDS var primært noe man leste om i Dagbladet.
Skeiv og streit
I hvert fall hvis man var hetero. For hånd i hånd med utelivsseksualiteten kom åpenheten om homofili. Å være homse ble lovlig på syttitallet og mulig på åttitallet. Selvfølgelig ikke helt og fullt, men i en helt annen grad enn tidligere. Også andre erotiske preferanser fant fotfeste i offentligheten; sex-spaltismen bredte raskt om seg og størrelser som Thore Langfeldt og Elsa Almås forklarte oss at det knapt finnes noe som er perverst så lenge det er gjensidig.
Det er med andre ord god grunn til å spørre seg om den egentlige seksuelle revolusjonen først inntraff på åttitallet.
Annengenerasjonen
Innvandring er storbyens andre forutsetning. Alle storbyer er multinasjonale og multietniske. Det finnes for så vidt store byer som er relativt homogene, men neppe noen virkelige storbyer. I Oslo startet «heterogenifiseringen» for alvor på åttitallet, da syttitallets gjestearbeiderne slo seg ned, stiftet familie og unnfanget annengenerasjonen.
Gentrifisering
Oslo har alltid vært preget av en øst-vest-motsetning og er det i høyeste grad fremdeles. Men på åttitallet ble den supplert med en sentrum-periferi-bevegelse, langs to vannlinjer: Industrinedleggelsen fra Nydalen til Lodalen åpnet for vår tids oppblomstring omkring Akerselva, og dagens transformasjon av Bjørvika-området er fullbyrdelsen av den ansiktsvendingen mot fjorden som startet i 1982, da Akers Mek måtte vike for Aker Brygge.
Hvis man i ett ord skulle sammenfatte hva som skjedde i Norge på åttitallet, var det at vi ble verdensmestre. Det var i dette tiåret at ideen om Norge som verdens beste land og nordmenn som verdens beste folkeslag fikk rotfeste i den norske samfunnssjelen.
Nikkersadelens fall
Petroleumsrikdom, mediemangfold, høyrebølge og jappetid er velkjente trekk ved åttitallet. Men tiåret markerer også starten på en generasjonsovergang fra dem som hadde bygget landet til de som ikke hadde gjort det.
Det startet med Blystad-brødrenes forsøk på å overta Kosmos i 1986, og etter mitt syn kulminerte det først med Stein Erik Hagens Orkla-triumf over Jens P. Heyerdahl i juli 2001. Da var lederhosens endelige seier over vadmelsnikkersen et nasjonalt faktum. Og selvsagt, lite gir et bedre bilde på maktforskyvningen i norsk næringsliv enn Røkkes reise fra kjøpet av tråleren Karina høsten 1982 til Kværner-overtagelsen ved årtusenskiftet.
Det norske grunnfjellet
Kontrollen over Norges ikkestatlige grunnfjell (Orkla, Aker og Kværner) var dermed overført fra generasjonsborgerskapet til turbokapitalistene.
Det som hadde skjedd i Europa de to siste tiårene av 1800-tallet, da bourgeoisiet i praksis overtok industri- og sosietetsmakten fra adelen, inntraff i vårt land nøyaktig hundre år senere - med den forskjell at det hos oss var arbeiderklassens barn som overtok det etablerte borgerskapets posisjoner.
Vinterveien
Som nordmann av i dag kan man lett få inntrykk av at Norge alltid har vært ledende i internasjonale skikonkurranser. Det er i beste fall en myte. I de sytten verdensmesterskapene mellom andre verdenskrig og 1980 vant Norge flest medaljer kun to ganger.
Men så snudde det brått, og gjennombruddet kom i Holmenkollen i 1982 med fjorten medaljer, hvorav syv gull. Fire år før hadde den norske troppen tuslet slukøret hjem fra Lahti med kun én bronse i bagasjen. Plutselig var Norge best i verden på ski igjen. Hvilken triumf! I selveste Holmenkollen! Eller med Bjørge Lilleliens ord: Saken var biff.
Kald krig
Jeg tror det er mulig å tidfeste verdensmestermentalitetens opprinnelse ganske nøyaktig, faktisk på klokkeslettet. 25. februar 1982 kl. 13:54. Riktignok hadde den samme Lillelien gjentatte ganger brølt «Vi er best i verden!» og påkalt et helt arsenal av Englands historiske helter noen måneder tidligere, da fotballandslaget slo England 2-1 på Ullevaal.
Men ingenting overgår Brås stavbrekk og gullfeberen vinteren 1982. Det er hevdet at Norge egentlig vant andre verdenskrig 19. februar 1952: For samme dag som Hamsun døde, tok Hjallis OL-gull på 10.000-meter på et fullsatt Bislett. I så måte vant Norge den kalde krigen på forskudd nøyaktig tredve år og senere, da Brå & Co banket Brezjnevs sønner og døtre ned i skistøvlene i et fullsatt Kollen.
Hva brast så høyt?
Man kan knapt undervurdere symbolikken i Brås brukne skistav. Slik kristendommen har korset, islam halvmånen og den greske antikken har søylen, har Norge staven. Da Oddvar Brå knakk sin fjærlette Swix-stav ved inngangen til VM-arenaen, ble vi ikke bare verdensmestre; mange vil mene at vi også brakk den norske folkesjelen.
Ti år senere, i nyttårstalen 1. januar 1992, lot nasjonens landsmoder det være klinkende klart at det var typisk norsk å være god, og oppsummerte dermed selvgodheten i åttitallets nyvunne verdensmestermentalitet på en eklatant måte.
Men kanskje forstår man aller best idrettens nasjonalpatriotiske betydning i dette tiåret når man vet at det i en skoleklasse i Oslo ble innført ett minutts stillhet da nyheten om Bjørge Lilleliens bortgang 16. november 1987 ble gjort kjent.
Det utvidede kulturbegrep
Selv om Bobbysocks vant MGP og a-ha toppet Billboard-listen, har jeg med hensikt ikke sagt noe om åttitallets musikk. Ikke at den ikke syntes viktig nok for dem som fikk sine følelser formet av den, men jeg tviler på om den egentlig har noe med tidens dypere samfunnsendringer å gjøre (med et mulig unntak for hip hop). I hvert fall ikke slik tidligere generasjoners rock og jazz hadde det. Heller ikke tiårets litteratur fikk samme endringsbetydning som den f.eks. Ginsberg og Kerouac, Vold og Solstad, Sartre og Marcuse hadde hatt for de forutgående generasjonene.
Man skal tross alt ikke glemme at det var på åttitallet ordet subkultur ble en særnorsk forkortelse for subsidiert kultur.
«Hvis man i ett ord skulle sammenfatte hva som skjedde i Norge på åttitallet, var det at vi ble verdensmestre»
HENRIK H. LANGELAND
Da Oddvar Brå brakk staven, brakk også den norske folkesjelen, vil mange mene.
