Norges største populærmusikalske suksess a-ha er nå på oppløpssiden av sin karrière. Akkurat nå er de selv i Tyskland og spiller, lørdag 4. desember er aller siste konsert, i Oslo Spektrum.
Men allerede i dag åpner en stor utstilling viet bandet på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Med effekter, fotografier, musikk og videoer. Blant annet Morten Harkets klassiske, svarte lærreimer.
Estetikk.
Samtidig arrangerer biblioteket egen seminardag, med norske og utenlandske foredragsholdere. Hovedspørsmålet er hvorfor a-ha fikk så stort gjennomslag i 1980-tallets popkultur?
Svaret er ofte det samme: «Take on me».
– Musikalsk var det ingenting i denne låten som var annerledes eller mer kreativt enn tusenvis av andre poplåter den gangen. «Take on me» fulgte bare en standardisert, engelsk popformel. Det var den banebrytende videoen som var grunnen til suksessen, sier professor Stan Hawkins ved Universitetet i Oslo.
Han skal onsdag analysere videoen og dens effekt. To sider er de viktige: Animasjonen, og iscenesettelsen av Morten Harket som estetisk «pinup»-popstjerne med stor tiltrekningskraft.
– Det ble laget mange gode musikkvideoer den gangen, blant annet fra Madonna og Michael Jackson, men teknologien i animasjonen gjorde den til noe spesielt. Dessuten: Alt handler om image, etablering av den i front, i popmusikken den som synger. I «Take on me» ble Morten Harket gjort svært tydelig, og det traff. Videoen ble derfor en veldig bra måte å formidle a-has musikk på.
Posering.
Få andre hadde gjort akkurat dette like godt før Harket og a-ha, som ble trendsettende. Fortsatt er en slik estetisk «posering» eller iscenesettelse like viktig i musikkens verden.
Se bare på en gigantstjerne som Lady Gaga, som herjet i Oslo sist helg.
– Det at en popvideo er beste måte å formidle en artist på, har ikke endret seg. Snarere tvert imot, sier Stan Hawkins.
Sammen med ham skal også andre forskere, en forfatter, fan og verdens fremste a-ha-samler diskutere bandet.
Blant disse er tyske Larissa Bendel, som sammen med en venninne ledet a-has offisielle fanklubb fra Hamburg i ti år.
– Vi skal bruke a-ha som et empirisk springbrett til analyse av flere fenomener fra sin samtid. Det var jo alltid en klar kontrast i a-ha, spesielt hos Paul, mellom posering og et sterkt ønske om musikalsk anerkjennelse, sier Richard Gjems fra Nasjonalbiblioteket.
– Når vi skulle ha en slik utstilling, ble det naturlig med seminar også. De er så viktige. Mange spør hele tiden når det neste a-ha kommer. Svaret er at det aldri vil komme et nytt a-ha. Betingelsene i dag er jo helt annerledes, sier Richard Gjems.
De tre medlemmene i a-ha er nå på oppløpssiden av sin karriére.
