Klenodiene er stuet bort

Les også:

Uten tegn til hundre års støv, tilsynelatende i full stand, tatt vare på med omhu, som om den var rede til å få hestene spent for og kuskene på plass, med lakeiene bak i livré på stigbrettet.

Velpusset, skåret ut i mahogni og asketre, gullstaffert, med det kongelige våpenskjold, innvendig trukket i fransk silke, vinduer i fasettslipt glass, Haakon VIIs monogram på lyktene, utstyrt med det beste håndverk som landet rådde over, fra vognmaker O. Sørensen i Møllergaten 34, «Kgl. Hof- og Vognfabrikant», nummer én i sitt fag.

Det eneste som mangler, er kronen på taket, tilvirket av gullsmed Tostrup. Den blir oppbevart på Slottet.

200.000 gjenstander

Tre kunsthistorikere, prosjektleder Marianne Hylbak, Karianne Ryen Eriksen og Stina Hoel, har til oppgave å registrere og sortere inventar, gjenstander og utstyr som tilhører Slottet og de kongelige eiendommer.

Antallet enheter blir anslått til trolig ca. 200.000 i alt, og det dobbelte hvis gamle fotografier tas med, opplyser Ingeborg Lønning, seksjonsleder for kunst på Slottet. Stadig kommer mer til. Registreringen av fotografier har et slikt omfang at dette er skilt ut som et prosjekt for seg.

Kroningsvognen hører til samlingen av ridetøy og utstyr fra de kongelige staller.

Registreringen omfatter historiske gjenstander av alle slag, fra praktstykker til det daglige husgeråd: Sølv og billedkunst, møbler og tekstiler, servise og utstyr fra svunne tiders slottskjøkken, uniformer og garderober, reiseutstyr og praktiske innretninger, og ikke minst gaver.

Det er mer enn man har plass til på Slottet, selv om noe av det som lagres, tas frem ved særlige anledninger.

På lager

I Norge, hvor man ikke har noe Slottsmuseum, er tingene stuet vekk fra offentlighetens blikk. Det meste er satt bort og oppbevart på ulike steder.

På et av Det kongelige hoffs lagre utenfor Oslo er det vi nå finner de kongelige vogner og ekvipasjer, med kroningsvognen som fornemste klenodium.

Da kong Haakon VII og dronning Maud kom til sitt nye rike i 1905, var det mye som måtte skaffes, for deres forgjengere på tronen hadde ikke bodd fast i landet siden middelalderen, og deler av det som fantes, hadde svenskekongen Oscar II tatt med seg hjem ved unionens opphør.

Noe av det første Haakon og Maud måtte gjøre, var å fornye hesteholdet, i de tidlige årene som en nødvendighet, og etter bilens gjennombrudd til representativ bruk. I stallbygningene ble et ridehus innredet med musikkgalleri og tilskuertribune for oppvisninger.

Elsket hester

Dronning Maud var særskilt interessert, hun elsket hester og var hoffets ivrigste rytter.

Forbildet var de kongelige staller ved Buckingham Palace, om enn i mindre format: opptil et tredvetall hester, hoffstallmester, kusker, hovslager og dyrlege.

Utstyret fikk monogram og våpenskjold, og det ble staffert - dvs. fargesatt - i rødt og svart, bortsett fra kroningsvognen, som var gullstaffert. Egne vogner for varetransport hørte til, det var sleder med kjørepelser til vinterbruk, i en tid med gammeldagse vintre og uten saltstrødde gater, blant disse en og annen noe spinklere dameslede. Enda litt spinklere: en forseggjort barneslede med en litt rørende innskrift: «Gave til Kronprins Olav fra skolebørn i Trondhjem».

I et rom for seg er meier for vinterføre til å sette på vognhjulene, også de med kongelig staffering. Påmonterte meier var datidens vinterdekker.

Til vinterens utstyr hørte muffer fylt med glødende kull eller koks, som herskapene kunne la sine støvler hvile på for å holde varmen.

Dertil de ekstra løshalene, festet på de hester som ikke ble ansett å være tilstrekkelig velutstyrt med dette, noe som måtte til for at ridedyrene skulle ta seg staselig ut. Navneplatene til hver hest er i behold: «Jenny Wren», «Øistein», «Mima», «Mylady» og alle de andre.

Kronen på verket

Kroningsvognen sto ferdigbygd til kroningen i Nidarosdomen sommeren 1906, en seremoni som var fastlagt i Grunnloven, viktig for å markere at Norge var et eget kongerike, forskjellig fra Sverige. Etter at Haakon VII var behørig kronet og salvet, tok nøkternheten overhånd på Stortinget, som nå tok kravet om kroning ut av Grunnloven.

Kroningsvognen ble senere hentet frem til de aller største begivenheter: Kronprins Olavs og kronprinsesse Märthas bryllup i 1929, og Stortingets åpning hver høst. Slutten kom da stallene ble stengt under de tyske okkupanter. En sorgens dag i 1940: Kongens hester ble ført ned Karl Johans gate og slaktet.

Ved Kongens død

Tilsvarende høytidelig som en kroning er en konges gravferd. Bygd for denne bruk, under syrefrie varetrekk, står den største katafalken, kledd i mørk fiolett, som skulle bære kongens kiste. Ved kong Haakons død i 1957 ble katafalken trukket av en bil i hestenes sted, opplyser Lønning.

De mest formelle vognene utenom kroningsvogn og katafalk var Slottets landauere, hestealderens Mercedes, med kalesjer og trukket i skinn, tatt frem ved statsbesøk og andre store anledninger. For særskilt festivitas kunne de også bli postillonkjørt, som det het, det vil si trukket av firspann med ryttere til hest på venstre side. Den første landaueren ble gitt som gave av dronning Mauds mor Alexandra, Edward VIIs dronning.

Mindre formell enn landaueren var vogntypen «Mylord», brukt for eksempel når kongeparet skulle ha en aften i teatret. En av disse ble hentet frem på nytt da prinsesse Ragnhild giftet seg med Erling Lorentzen i Asker kirke 1953. Blant andre vogntyper var kupéen, god å ha til å hente ambassadører som skulle overbringe sine akkreditiver.

En velbrukt «Phaeton», kong Haakons favorittkjøretøy til daglig, ble mye kjørt av ham selv mellom Kongsgården og Slottet. Og ikke minst karjolene, de klassiske norske landeveiskjøretøyene, der dronning Maud likte å holde tømmene.

Intet gjensyn

Gjennom årtier etter krigen ble vogner og ekvipasjer stående på loftet i de kongelige staller. De ventet på hester som aldri kom. Nå lever de et skjult liv. For et museum ville de trolig, i vognhistorikeren Bjørn Høies ord, utgjort en publikumsmagnet.