Film/dokumentar

Norsk

Regi: Walid al-Kubaisi, Per Christian Magnus

Karakter: 3

Ujevn dokumentar om islamismen med sterk vilje og varierende gjennomføringskraft.

I en tid hvor koselige hverdagsskildringer, beskrevet som en ny type «soft documentary”» i norsk film i Rushprint, portretterer lun hygge og sjarmerende skråblikk i film etter film, er det bra det finnes en parallell ambisjon om å bruke dokumentarfilmen til å hevde noe substansielt om samfunnet.

Sterke intervjuer

Og om Walid al-Kubaisi gjør! Som en norsk Michael Moore, i penere tøy og med lavere budsjett, reiser han rundt i verden for å avsløre islamismen som en politisk ideologi med mål om maktovertakelse i Europa. Den gode forskjellen fra Moore, er at al-Kubasi lytter når han får sentrale personer i tale, mer enn han konfronterer for konfrontasjonens egen del. Gjennom dette avdekkes dobbeltheter og selvmotsigelser, for eksempel i utsagn om menneskerettighetskampen som kun gjelder frem til sharialovene overtar. Intervjuene er gode, og demonstrerer enkelt og direkte at al-Kubasis jakt på mørkemenn og deres nettverk ikke er en ren spøkelsesjakt, og at debatten han vil reise med filmen, er viktig og høyst aktuell.

Islam og islamisme

Derimot mener jeg andre aspekter ved filmen motvirker dette målet. For filmen er også et sterkt personlig dokument, i seg selv ikke noe galt. Walid al-Kubaisi åpner filmen med en kjærlighetserklæring til friheten han fant da han flyktet fra Irak til Norge, og som han nå frykter er i ferd med å forvitre under presset fra islamismen. Men filmskaperen nøyer seg ikke med å legge frem agendaen med egne ord. Andres utsagn og handlinger blir tolket inn i endetidsbildet på måter som smaker mer av ivrig retorikk enn realitet, med påtrengende og patosfylte ord og bilder som forsøker å underbygge hvordan Det muslimske brorskap etter sigende infiltrerer Europa innenfra.

Et anonymt vitne tjener som sannhetsvitne til fremstillingen, men sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument. Samtidig blir bruken av muslimske demonstranter i sakte film et billig triks som motarbeider filmens uttalte mål om å skille mellom islam og islamisme.

Åpen agenda

Debatten rundt “Gazas tårer” har vist at ideen om den objektive dokumentarfilmen er en seiglivet myte. Etter min mening handler det mer om redelighet i retorikk og virkemidler. “Frihet, likhet og det muslimske brorskap” er ærlig og åpen, som en subjektiv dokumentar som åpent tilkjennegir en agenda og forfølger den. Men med skitt og kanel blandet sammen, springer argumentasjonsrekken her mellom det ulne og opplysende.

Filmen vises på TV 2 mandag.

KJERSTI NIPEN