Man skal være ung mann, bosatt i New York, og helst ha lagt bak seg et høyt forbruk av dop og alkohol for å stille ut i Astrup Fearnley Museet.
I fjor stilte Nate Lowman, Bjarne Melgaard og Gardar Eide Einarsson ut. Nå er turen kommet til Dan Colen (31 år). I dag åpner utstillingen Peanuts for publikum, og bekrefter tilløp til slagside i museets kunstneriske profil.
Samtidens «Bowery School»
Colen tilhører samtidskunstens «Bowery School», som New York-gallerier og samlere har gitt stor oppmerksomhet.
Også Lowman tilhører dette miljøet, og de to vennene har hatt felles atelier og deler sans for knust glass, gravstøtter, referanser til populærkultur, graffiti og New Yorks kunsthistorie.
Både Colen og Lowman er trygt plassert på eldre amerikaneres skuldre: Andy Warhol, Richard Prince, Jeff Koons. Lowman benyttet elementer som kjendiser og smilefjes i fjorårets utstilling The Natriotic Act.
Peanuts presenterer Disney-figurer, graffiti, tyggegummi. Colens utstilling kjennetegnes også av ambivalens og gåtefullhet, samt mangfoldige uttrykk og virkemidler.
Utstillingens eldste verk, det hyperrealistiske og banale oljemaleriet Me, Jesus and the Children (2001-2003) viser et utsnitt av kunstnerens brystkasse med Disney-figurer kravlende i halskjedet. Tegneseriers snakkebobler understreker populærkulturelle referanser i et slags selvportrett som knapt fremhever mer enn en motsetning mellom bekymring og glede.
Manhattan
Colen benytter i økende grad referanser til den gang New York tar over som kunstens sentrum, etterkrigstidens abstrakte ekspresjonisme.
Med tydelige ekko til Jackson Pollocks (1912-1956) berømte dryppemalerier brukes tørkede blomster, skitt, tyggegummi og imitert fugleavføring. Der Colens poeng nok er å tilføre tidsmessighet og urbanitet, er det nærliggende å se bildene som pubertal opposisjon mot tyngende tradisjon. Forøvrig er fluktruter gjennomgående i utstillingen. De siste arbeidene er best: En langstrakt flaggstang ligger brukket langs gulvet med det amerikanske flagget i en krøll. På gåtefullt vis kan den være offer for både dårlig vær eller ditto politikk.
I filmen Peanuts ser vi kunstneren vandre på Manhattan uten annet fore enn å knaske i seg peanøtter og legge skallene igjen. Her forenes det lille i det store; det private i det offentlige. Filmen varer i vel halvannen time, og det er for lenge.
Redusert
Astrup Fearnley Museet er ansvarlig for Colens første museumspresentasjon noensinne.
Vanligvis er en museumsutstilling strengt vurdert, og skal helst kaste nytt lys over kunstnerskapet. I dette tilfellet bidrar det unge kunstnerskapet til å så usikkerhet rundt museets funksjon – for hva skiller Peanuts fra en galleriutstilling, og er dette en faglig og kritisk presentasjon?
Katalogen som er utgitt av museet i anledningen, er en slags artist book.
Selv er jeg usikker på museets rolle i dag, men stiller spørsmål ved en utvikling som reduserer museet til en økonomisk støtteinstans.
LOTTE SANDBERG
