Forglem meg ei

– Å, den er koselig! Kjenn på lukten, sier Ragnhild Strandengen. Hun sitter midt i drabantbyutstillingen på Oslo Museums avdeling Bymuseet, med en kaffekvern på fanget og den ferske lukten av kaffebønner som knuses i nesen. Hun forteller om den kaffekvernen hun har, eller kanskje hadde, hjemme på kjøkkenet. At hun av og til brukte den, men at den var fin når den bare sto der, også.

Gammeldags!

Hennes medbeboere fra Langerud sykehjem har andre minner, knyttet til andre gjenstander i utstillingen. Når man har lett for å glemme, skaper følelsen av en gammel reveskinnshals mellom fingrene, lyden av en dansesko som smekker i gulvet, eller lukten av kaffe fra en gammeldags kvern en alternativ vei tilbake til opplevelsene, menneskene og stemningene som ligger lagret i minnet.

– Personer med demens husker ikke så godt det som nylig har skjedd. Men minnene er bevart. De må bare ha hjelp til å få dem frem. Da må vi ha fokus på å skape opplevelser og gode øyeblikk. Vi spiller på sansene som en vei inn til minnene. Det kan være via fotoalbumer, musikkstykker og lukter – akkurat som musikk og lukter bringer minner frem for oss andre, sier Ellen Wasserfall, nestleder og informasjonsansvarlig i Geria, Oslo kommunes ressurssenter for demens og alderspsykiatri.

Egne omvisninger

Men for personer med demens er ikke museer alltid et godt sted å være. Det er for mange folk, for sterk lyd, for mange inntrykk å forholde seg til. Hit til Oslo Museum kommer små grupper på tilrettelagte besøk. De lager opplegg som inviterer eldre med demens inn til kulturopplevelsene.

Museet har allerede publikum over 60 år som prioritert målgruppe.

– Det er en del av vårt samfunnsansvar å skape et godt tilbud også til marginaliserte grupper, mener formidlingsansvarlig Linken Apall-Olsen ved Bymuseet.

En utstilling full av by- og levekårshistorie gir mange innganger til minnebanken. Museet tar dem imot, noen få av gangen, i skjermede omgivelser.

– Vi brukte litt tid på å finne ut hva gode øyeblikk var. Det handler om en gjenkjennelse som ikke er intellektuell, men som gir god stemning og stimulerer individet, sier Apall-Olsen.

– Dessuten handler det om å bli møtt og hørt, sier Wasserfall.

Inspirert av MoMA

Geria og deres samarbeidsmuseer var allerede i gang med sitt prosjekt da de fikk kjennskap til hvordan Museum of Modern Art (MoMA) i New York tilrettelegger besøk for denne publikumsgruppen. En del av prosjektgruppen dro på studietur til New York, og 23. og 24. mai kommer MoMAs formidlere på gjenvisitt til Oslo for å fortelle om sitt tilbud for demensrammede på en nasjonal konferanse om dette temaet. Da presenteres også tilbudet som er etablert i Oslo. Tanken er at arrangementet skal inspirere til oppstart av tilrettelagte museumstilbud ellers i landet.

Spontant

En omvisning for personer med demens krever ekstra opplæring i hva demens er og hvordan sykdommen arter seg. Gruppene er mindre, og tidsrommet kortere, fordi konsentrasjonen ikke alltid bærer gjennom en lang rundtur.

– Noe av moroa med formidling for denne gruppen, er at det er så uforutsigbart. Mye skjer spontant og intuitivt. Man kan ikke gjøre dette på autopilot, det er en ressurskrevende gruppe. Man må orientere seg i gruppen, hvem som vil snakke, hvem som vil trekke seg tilbake, forteller Apall-Olsen. Denne dagen har hun blant annet tatt med et par Selbu-votter som straks vekker interesse. Mens Arne Henrik Mysen prøver dem på, forteller Ragnhild Strandengen at hun lett strikker et par slike.

– Vil du ha et par, kanskje?

Margit Synnøve Paulsen, som i sin tid var syerske, kjenner godt alle gjenstandene i et gammelt syskrin.

– Du verden, så fint det var!

Og når Arne Henrik Mysen får et munnspill mellom hendene, kommer en spontankonsert som avstedkommer ivrig applaus fra forsamlingen.

Den rekonstruerte drabantbystuen i museet er full av ting fra en felles fortid: Bildet av sjøulken på veggen, teakhyllene, de rosa nellikene i plast, de dype lenestolene, den karakteristiske 60-tallslampen som 20-åringer tråler bruktbutikker etter i dag, men som var helt dagligdags stuebelysning da disse museumsgjestene var yngre.

Selvfølelsen

Aktivitør Hina Ahmad er med på utflukten fra sykehjemmet, og har gjentatte ganger opplevd hva en slik kulturopplevelse gjør for beboerne.

– Slike opplevelser er med på å styrke ens egen identitet. De får utfolde seg, det er glede, latter, godt humør og historier. Mange viktige minner blir vekket til live. Det er med på å gi personer selvfølelsen tilbake. Du ser jo selv, hvordan det glimter til i øynene?