– Historien om Knut Rød og jødene handler ikke først og fremst om jødeutryddelsens norske medhjelpere, men i like stor grad om det norske samfunnets tilstand og holdninger etter annen verdenskrig, mener Øivind Kopperud. Han er forsker ved Holocaustsenteret og skriver bok om saken på oppdrag fra Schibsted forlag.
I 1942 ble Norges jøder – alle som ikke hadde kommet seg unna i tide – pågrepet i sine hjem og sendt med lasteskipet «Donau» til gasskamrene i Auschwitz.
Politiinspektør Knut Rød i Statspolitiet ledet aksjonen slik tyskerne ville ha den. I rettsoppgjøret etter krigen ble Rød frikjent, med den begrunnelse at han hadde ytet den norske motstandsbevegelsen verdifulle tjenester. I ordene til Holocaustsenterets direktør Odd-Bjørn Fure var frifinnelsen av Rød «et nullpunkt i den norske rettsstatens historie».
– Det slo meg hvor mange som deltok i deportasjonen av jødene uten synderlige motforestillinger, sier Kopperud.
Norske holdninger
– Hva var det med nordmenns holdning til jødene i etterkrigstiden, når en mann med slike gjerninger på samvittigheten kan bli frifunnet av retten? Det kan henge sammen med at mange andre nordmenn hadde forståelse for hans handlemåte, sier Kopperud.
– Rød hevdet selv at han meldte seg inn i Quislings parti Nasjonal Samling for å beholde jobben i Statspolitiet. Likevel er det ikke noe i kildene som tyder på at han var en overbevist nazist eller jødehater. Han viser alle tegn på å ha vært en byråkrat med høy plikttroskap som utførte pålegg til punkt og prikke uansett innhold.
Formildende omstendighet
Mest provoserende sett med ettertidens øyne er rettens begrunnelse for å frifinne Rød: «De isolerte bistandshandlinger han har utført har utvilsomt vært av liten vekt sammenlignet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser», het det. Røds planlegging og ledelse av jødetransportene ble med andre ord ansett som mindre betydningsfullt. Men de tjenester Rød utførte for Hjemmefronten kunne på ingen måte oppveie det som ble gjort mot jødene.
– Det ville vært juridisk mer forståelig dersom Rød var blitt dømt, og at hans angivelige tjenester til motstandsbevegelsen, i den grad disse kunne dokumenteres, fikk vekt som formildende omstendighet til å redusere straffen, sier Kopperud.
Det finnes ett argument for å se Rød i et mildere lys: På det tidspunkt Norges jøder ble deportert, visste man ennå ikke om hvilken masseutryddelse som foregikk, fordi det som skjedde i gasskamrene ble holdt skjult for omverdenen og overgikk folks fantasi. Det ble ikke alminnelig kjent før ved krigens slutt.
Men dette fritar på ingen måte dem som deltok i jødeaksjonen for skyld, fordi alle var klar over i 1942 at deporterte jøder uansett gikk en dyster skjebne i møte. Å deportere lovlydige borgere fra deres hjem uten annen begrunnelse enn deres avstamning var i strid med de mest grunnleggende prinsipper i norsk rett, påpeker Kopperud.
Knut Rød i retten. Han ble frikjent med den begrunnelsen at han hadde ytet den norske motstandsbevegelsen verdifulle tjenester.
