«Ikke så mye pålegg!» hørte vi på syttitallet. Vi var magre, spiste billige brødblingser og smurte tynt på. Velstanden var kommet til Norge med oljeeventyret, men etterkrigstidens nøkternhet satt igjen.

Få tiår senere er vi mange kilo tykkere og danderer digre påleggsstabler på stadig tynnere brødskiver.

Forvirrende? Det er da det kan være greit med helsemagasiner. Her må det da stå noe om hvordan det egentlig henger sammen, tenker jeg.

Traust

VOF heter ett av dem, og handler ikke om hunder. VOF står for Vitenskap og Fornuft. Utgiver er SVOF – der S står for stiftelse. Det er i grunnen det morsomste med hele bladet som ellers er preget av lange, trauste artikler og blasse fotografier.

Her skriver biologer, ingeniører, økonomer og leger som alle har det til felles at de tror på en streng lavkarbodiett som eneste vei til salighet. Denne troen kan belegges vitenskapelig.

Og så blir den belagt, side opp og side ned. «Ernæringsskolen: Alt om karbohydrater» er kommet til del 4 og handler blant annet om «rare sukkerarter».

Og jommen meg er det ikke både interessant og lærerikt; heller komplisert ernæringslære formidles på en måte som ikke-eksperter kan følge.

Samtidig virker det vitenskapelig etterrettelig, med et noteapparat som om dette ikke var et magasin, men et vitenskapelig tidsskrift. Har man tålmodighet til solide doser kunnskap om alle aspekter ved steinalderdietten, er dette bladet.

Uten motforestillinger

Men stopp litt. Handler ikke vitenskap om å lure, stille kritiske spørsmål og sette opp hypoteser som kan tilbakevises, falsifiseres? Her finnes ikke en eneste motforestilling, ikke et eneste alternativt synspunkt.

Dr. med Sofie Hexeberg – som med to lavkarbokokebøker stadig ligger inne på listen over de ti mestselgende titlene innen generell litteratur – har spalten «Frisk med lavkarbo».

Denne gangen er det hodepine og magesmerter som vidunderkuren hamler opp med. Jeg har ingen grunn til å tvile på det, og jeg har generell sympati med påstanden om at «Helse-Norge hadde spart svimlende summer dersom man hadde prøvd kostholdsomlegging før man tok i bruk alle mulige ressurskrevende diagnostiske utredninger».

Men er det ikke litt rart når det syndigste man kan gjøre er å stappe i seg en potet?

Litt av alt

Den blide, trinne kioskdamen velger seg Bedre helse når jeg spør hva som er mest populært. Det har litt av alt, sier hun. Og det stemmer. En del heter Helsereportasjer, en annen del Mat & ernæring, så Livsstil, og til slutt Faste spalter.

Den store oversikten (over 10 sider) i årets første nummer heter – å, for en overraskelse! – Kampen mot kiloene. Der VOF er saks- og ikke personfokusert, satser Bedre helse gjennomgående på de personlige historiene, i kjent ukebladstil.

«Heidi ble slank på lavkarbodiett», heter det, og vi slipper detaljene om hvordan den virker. Det som gjelder, er at den virker, og det ser vi for oss selv av Før- og Etterbildene.

At det var noen Nutrilettprodukter med i dietten, samt coaching, hindrer ikke at dette skal oppfattes som et eksempel til etterfølgelse. Rådene er uansett ikke fanatiske. Det er om å gjøre å finne noe som virker for nettopp deg. Derfor får vi også det tradisjonelle rådet om å redusere fettinntaket. Og grete roede as leverer oppskrifter bak i bladet med både ris og hvetemel blant ingrediensene.

Hummer & kanari, med andre ord – særlig når leseren også presenteres for tipset om å bli slank med akustiske bølger, eller å prøve lipolyse, en metode som går ut på «å sprøyte inn soyabaserte stoffer i vevet, slik at fettet løser seg opp». Hm, dette er noe å tygge på.

Mangfoldig

Det handler om kosthold og mat når tema er helse. Men bare magasinet mat & helse reflekterer dette i navnet. Bladet er det mest mangfoldige av de tre norske helsebladene på markedet (andre blader er treningsfokuserte), og det har den mest delikate presentasjonen.

Lavkarbotips – sunn livsstil – trening – råvarer – naturlig skjønnhet – lyster – laster – motivasjon, står det øverst på forsiden. Jeg leter forgjeves etter lyster og laster, men finner derimot reportasjer fra den vide verden – asiatisk gatemat, og en hytte oppi trærne i Costa Rica. Og det dukker opp noen menn, gitt. Dette liker vi!

Men etter alle sidene med fedonmat i de andre bladene, må jeg innrømme at jeg gjesper over artikkelen «lavkarbohverdag i turbotempo». Kunne man ikke i alle fall velge mellom stor fart og lite karbo? Kombinasjonen høres ekstra slitsom ut.

Og den amerikanske helseguruen David Sandoval om Raw Food skremmer meg både med sitt Ken-dukkelignende utseende og sine uttalelser: «Jeg ser nesten helt lik ut som for 20 år siden!» «Vi kan bli 160... Jeg satser på å bli 120–130 år». Da heller slow food i Thailand.

Vel bekomme

Tilbake til det mest ordentlige bladet: Kanskje er det urettferdig å antyde at VOF først og fremst er basert på tro og dogmer, at de ikke er så tvilende og søkende som vitenskapelighet vanligvis tilsier.

Én artikkel heter «Jakten på den rette dietten fortsetter». De har altså ikke stoppet opp. Lær dere først som sist hva den nye ultimate dietten heter: høyfettkosthold.

En liten smakebit av kokebøker vi kan vente oss i nær fremtid, får vi i oppskriftsdelen «Høyfettmat for hverdagskokker.»

Vel bekomme – og slit med helsen!

KRISTIN GJERPE