Hjernen ikke lenger alene

Å tenke på hvordan Internett har endret vår måte å tenke på. Hva kan være vanskeligere enn det? Mer ullent? Det eneste som er sikkert er at ett svar med to streker under ikke finnes. Men la oss prøve. Prøve å tenke, slik vi tenker i dag, på den nye måten.

Det får bli globalt. Tre ord bør holde: «Digital thought effects» i søkefeltet. 117 millioner treff. Ingen relevante treff på første side. Tydeligvis et spørsmål det er verdt å stille.

Jeg legger heller problemet ut på Aftenpostens Facebook-side. Hva har nettet gjort med vår måte å tenke på? Lesere, hjelp meg!

Følg Aftenposten på Facebook

Struktur

Mens jeg venter på svar, tenker jeg på at å tenke er å skape strukturer av et mentalt kaos, av det virvaret av fornemmelser og innskytelser hjernen hele tiden produserer.

En viktig del av tankeprosessen er å kontinuerlig sjekke hukommelsen. Et nettsøk kan nå faktisk gå kjappere enn å grave ut noe håndfast fra mine egne tåkete minner. Jeg har nå til enhver tid milliarder dokumenter mindre enn 0,18 sekunder unna oss. Navnene på mennesker jeg selv har møtt, teksten i artikler jeg har lest, det meste ligger der og venter på at jeg trenger det.

Jeg føler at jeg ikke lenger kan skrive, knapt tenke lengre tanker, uten nettet som støttehjul. Spesifikke opplysninger jeg tidligere lagret i hjernen, bruker jeg ikke lenger energi på å memorere. Einstein kunne ikke engang drømme om en så effektiv hukommelse.

Kontinuerlig

Særlig nå som smartmobilen er med overalt, er søk blitt en refleks. Å finne svaret på et godt spørsmål er alltid mulig, og så lett at det ikke lenger er svarene det er underskudd på. Det er tilstrekkelig fascinerende spørsmål som er mangelvare.

Vi har vel alle kjent hvordan hele tilværelsen synes å akselerere som følge av nettbruken. Det ser ikke lenger ut til å være grenser for utålmodigheten vi kjenner.

Til denne saken har jeg «lest» fem e-bøker. Men jeg har ikke lest dem på et «gammeldags» lesebrett med elektronisk blekk. Det har jeg ikke lengre tid til. En Kindle bruker nemlig over et halvt sekund på å bla fra en side til neste. Det blir for lenge, når PC-skjermen bruker under en tiendedel på det samme, og jeg uansett ikke er i nærheten av å ta meg tid til faktisk å lese alt som står på sidene.

Jeg vet at jeg ikke er alene. Som alle andre har jeg lært å holde e-postene mine på under ti linjer. Når jeg sender e-post til flere, tar jeg sjelden opp mer enn en sak av gangen. Tema nummer to og tre blir konsekvent ignorert når folk svarer. Tålmodighet til å lese en e-post om mer enn ett tema, har man ikke lenger.

Hastverk

Hvordan opplever andre det? Jeg sjekker de 23 svarene på Facebook-spørsmålet mitt. Leser Steinar Taubøll peker meg mot BI-professor Tor W. Andreassens bloggpost « Vil de korte tanker ta over?». Professoren innleder med «Advarsel! Dette er et langt innlegg som ikke bør leses om du har hastverk: Det krever sammenhengende konsentrasjon som grunnlag for refleksjon og tankeutvikling». Magbar svarer på tankene hans: «Off, skulle gjerne lest det, men orker rett og slett ikkje. Eg har sjøl merka at det har vorte vanskelegare å konsentrere seg i det siste, men trur nok det kjem av at eg har noko eg held på med KONSTANT, og er det ikkje det så vert det Facebook for å finne noko.»

Det er mye vi ikke har tid til, men alt som kan utføres på under 20 sekunder, en sms vi kan svare på samtidig som vi snakker med en venn, sånt gjør vi gjerne mer av.

Hybris

Den fantastiske tilgjengeligheten av informasjon ser ut til å fylle oss med hybris, et farlig overmot. Vi skal få til alt på en gang. At jeg i det hele tatt forsøker å svare på noe så vanskelig som spørsmålet i ingressen i løpet av tre dager, burde være bevis godt nok.

Men det er ikke bare hastigheten som øker. Avstanden til vår egen tilværelse øker også. Statusoppdateringene på de sosiale mediene får oss til å hele tiden se virkeligheten utenfra. Som om vi konstant skulle være på fotosafari i vår egen hverdag. Hva tenker jeg om dette TV-programmet? Hva kan jeg mene på Twitter om denne nye restauranten? Er det jeg tenker nå for dumt til å dele?

Ingen tvil om at kommunikasjonen vår blir mer utspekulert når vi skriver enn når vi snakker. Å tenke på hva man tenker om verden er i hvert fall en sikker motsetning til å være til stede i øyeblikket. I stedet for å kjenne på sanseinntrykkene mens vi er på ferie, tenker vi på at vi bør skynde oss opp i fjellsiden for å få det beste oversiktsbildet til Facebook.

Leser Ingvild Storaker Kilander sier det sånn: «Jeg tror vi blir dummere og i alle fall mer distrahert. Istedenfor å skrive til deg burde jeg heller prate med mannen min.» Kanskje ikke rart at par har begynt å avtale «elektronisk frihelg».

Kobler av

Blir vi egentlig dummere av nettets hypertempo, tro? Det er lett å tro, men det er like lett å konkludere med at det gjør oss smartere. Jeg søker på Wikipedia. I artikkelen Is Google Making Us Stupid? viser Nicholas Carr til interessante studier. En test av to grupper lesere som gjennomgikk samme tekst med og uten nettlinker, viser at de som leste papirteksten fikk med seg mye mer av det de har lest. Tekst som er «kappet opp» med linker, frister oss til å forlate den – i den grad at vi kanskje aldri kommer tilbake. Det må jo være fordummende, eller i det minste gå ut over oppmerksomhetsspennet. Eller er bare linkene vi klikker på en måte å stimulere vår egen tankeprosess?

Spørsmålet er så vanskelig at forskningen også viser oss det motsatte. Hjerneskanning av nettvante voksne viser at et helt vanlig nettsøk trimmer hjerneområder som kontrollerer beslutningstagning og avansert kompleks resonnering. Et ganske ordinært nettsøk er jevngodt med kryssord og Sudoku, konkluderer forskerne ved University of California.

Umodent

Det virker som det er for tidlig å søke et definitivt svar i forskningen. Men det gjør ikke spørsmålet om hvordan nettet påvirker tenkningen mindre interessant. Tankenettverket Edge samler enere på ulike felter til å reflektere rundt et eneste spørsmål hvert år. Det har i år resultert i en bok med tittelen «Is the internet changing the way you think?», der navn som Steven Pinker, Clay Shirky, Richard Dawkins og 140 andre smartinger forsøker å besvare spørsmålet på hver sin personlige måte.

Svarene spriker i alle retninger. Noen mener vår tenkemåte endres helt, andre sier blankt nei. Påfallende mange av disse ressurssterke, intense nettbrukerne sammenligner nettets effekt med sukkertøy for hjernen.

Internett fungerer fordummende, det er infantiliserende (barnsliggjørende). Likevel har bare et par av dem satt seg selv på en eller annen form for digital slankekur. De aller fleste klarer seg jo ikke uten nettet når de skal prestere. Utvilsomt et tankekors for skeptikerne.

Kreativ isolasjon

Det rare er at samtidig som nettet er uunnværlig, trenger også hjernen å være alene for å være kreativ. Jeg måtte skru av e-posten for å få konsentrasjon til å skrive denne saken. Og jeg har faktisk ikke snakket med noen om den.

Men sannheten er at selv om hjernen har vært alene om å formulere disse tankene til slutt, har den ikke vært alene om å tenke dem. Den har koblet seg til flere hundre andre hjerner for å få produsert denne teksten. Ved hjelp av nettet har den rådspurt 23 Aftenposten-lesere, 170 internasjonale, profesjonelle eksperter fra hele verden og flere titalls andre, tilfeldige amatører.

Alle sammen har de vært brennende opptatt av å løse akkurat min hjernes problem. På tvers av tid og rom har disse hjernene foreslått langt mer gjennomtenkte svar enn mine kolleger eller venner kunne gjort.

Hjernen min er blitt som et nevron i en gigantisk global hjerne, tilkoblet alle andre nevroner ved behov. Den har sin funksjon alene også, men det er når den er koblet sammen med alle de andre at den virkelig får brukt seg. Og den kollektive globale hjernen vi er en del av kan i stadig større grad oppfattes som en overlegen, selvstendig hjerne. Å skape en ressurs som Wikipedia er så vanskelig at bare den globale hjernen kan klare det.

Liten

Å være en bitte liten brikke i det gigantiske fellesskapet er skremmende, men uunngåelig. Nettet er simpelthen blitt en del av hver enkelts måte å tenke på. En utvidet, virtuell støtteressurs som har lagret uendelig mye mer informasjon enn den vesle klumpen som lagrer min bevissthet. Så får det heller være at oppmerksomhetsspennet vårt krymper. Hjernen har simpelthen ikke lyst til å være alene.