Send inn spørsmål til nettprat med Audun Mykja!

- Ingen tro på paradis på jord

–Ikke vise fingern’n

–Noen lar ondskapen overta

–Morskjærlighet er idealet

–Unnskyld.

En fremmed dunker borti meg på trikken to dager etter at det smalt. Han ser på meg, smiler, unnskyldningen er lavmælt, mild og passer til stillheten som har lagt seg som et teppe over hele Oslo.

Varmen.

Og godheten.

Alle som er til stede kjenner det, at luften er endret. At vi er omgitt av noe mykt. At vi er sammen.

Men nå er hverdagen tilbake. Nå klarer vi igjen å «ta oss sammen» i det offentlige rom. Vi ser ned og vekk i møte med fremmede og holder stort sett det vi føler for oss selv. Valgkampen er hverken dempet eller spesielt fintfølende, stadig flere leter etter syndebukker og trikkeføreren er igjen i gang med å oppdra passasjerene over høyttaleranlegget.

Trenger vi noen å ta nå, er det dét som er hverdagen?

Hakker på hverandre.

–Å være i kjærligheten krever noe av oss. Å gå inn i trivialisering, mistenksomhet og irritabilitet er enklere – det er minste motstands vei, sier lege og forfatter Audun Myskja. Han har jobbet med kreftpasienter og eldre i flere tiår og driver i dag senteret Livshjelp i Ski utenfor Oslo. Nå skal han hjelpe etterlatte fra Utøya å leve videre. For dem er hverdagen ennå et stykke unna.

–Hva er det som gjør at det må ondskap eller tragedie til for at kjærligheten skal blomstre kollektivt?

–Jeg tror at hverdagen lett skaper en trivialisering der vi ikke klarer å skjelne det vesentlige fra det uvesentlige. Vi kjører rettssaker om høyden på naboens hekk, vi hisser oss opp over småting. Når det står om liv og alt koker, kommer ofte noe av menneskets storhet frem, med handlekraft og evne til å sette livet inn for å hjelpe. Mange som har opplevd krigen forteller at de savner den tiden, på grunn av det sterke samholdet.

–Jo, men hvorfor er det sånn?

–Det er et omfattende spørsmål som vi har til gode å finne et fullgodt svar på. Så lenge det har vært mennesker på jorden har det vært en kamp mellom ulike krefter i mennesket. Det store spørsmålet er om vi er dømt til å plaske videre i denne pølen av krig og hat, eller om mennesket er i stand til å løfte seg selv til et høyere nivå.

–Kan vi ser for oss en evolusjon som tar oss ut av polariseringen mellom godt og ondt, at vi i fremtiden kan oppleve en større kollektiv kjærlighet uten at det har skjedd en tragedie først?

–Personlig har jeg et optimistisk perspektiv, men det har noen forutsetninger. Jeg tror at det grunnleggende er at vi klarer å skape et samfunn hvor ethvert menneske opplever at det har verdi, en plass, at det blir respektert. Da vil kjærligheten tre naturlig frem, da trenger den ikke «hjelp» av ondskapen for å bli synlig.

Hvem skal vi hate?

De siste tiårene har vi sett en gradvis overgang fra en situasjon hvor nasjon kriger mot nasjon, til et langt mer utydelig fiendebilde, hvor det kan smelle hvor som helst når som helst. Og hvor hvem som helst kan stå bak. Er det et tegn på at polariseringen mellom godt og ondt blir svakere, eller endrer den bare karakter?

–Vi vet jo snart ikke hvor vi skal rette hatet – er det da vi får en mulighet til å gjøre noe annet enn å hate?

–Jeg tror vi går inn i en periode der mennesker blir i stand til å tenke mindre svart-hvitt – mindre «oss» og «de andre». En viktig forutsetning er at vi oppsøker korrektivene og prøver å forstå det som er annerledes enn det vi tror vi er. Et karakteristisk trekk ved Anders Behring Breivik og andre terrorister er at de tenker, handler og lever i en egen boble, der de ikke lenger vil eller kan ta imot korreksjon, men bare søker de meningene som kan bekrefte det de selv tror, sier Myskja.

Inderlighet ok.

–Kjærlighet, sier statsministeren.

–Kjærlighet, sier Kronprinsen.

–Kjærlighet, sier Oslos ordfører Fabian Stang.

Aldri tidligere har ordet vært så hyppig brukt av våre statsledere som i ukene etter 22. juli. Aldri tidligere har så mange snakket så mye om kjærlighet i aller beste sendetid – uten blygsel.

Kommer det til å bli flaut igjen? Kommer vi til å lukke oss inn og glemme hvordan det føltes?

–Det er sagt så mye vakkert om solidaritet og samhold i disse ukene. Det gjør at terskelen for hva vi kan si blir annerledes. Det er mer stuerent med inderlighet og det er lettere å snakke om det i det offentlige rom. Jeg tror også det blir lettere å vise følelser fremover, sier Myskja, som mener en av veiene til et mer kjærlig samfunn, er å få en dypere forståelse av hva som skaper ondskap.

Taper!

–Terror kommer ikke ut av ingenting. Vi skal legge merke til ordet «taper». Å bli stemplet som taper, slik Behring Breivik er blitt både før og etter terrorhandlingene, kan ha en enormt destruktiv kraft. Hvis et menneske vet at det har talent, blir det fort til «Jeg skal vise dem!». Vi skal i det hele tatt være forsiktig med å stemple hverandre: «Du er sånn og sånn». Stempler gir makt over andre og skaper stereotypier som hindrer oss i å forstå hva «de andre» har å bidra med, om det er muslimer – eller healere for den del. Hvis vi klarer å opparbeide et samfunn etter 22. juli hvor mennesker føler seg inkludert, respektert og verdsatt, vil det være et godt tiltak mot terror.

–Hvordan skal vi klare å bygge et slikt samfunn?

–For det første må vi ha en klar intensjon om at det er det vi vil. Det letteste når vi føler oss angrepet, er å mistenkeliggjøre hverandre, støte folk ut. Det er forståelig at mange ønsker å slette Breivik fra minnet eller å se ham som et monster. Likevel tror jeg dette kan hindre viktige erkjennelser.

–Fordi?

–Fordi vi gjør ham om til et engangstilfelle, til noe som ikke tilhører oss, til noe nærmest ikke-menneskelig. Men han er en del av den organismen som et samfunn er. Ingen andre skal behøve å bære ansvaret for de uhyrlige handlingene hans, men mennesker har faktisk en mulighet i seg til å gjøre slike ting som Behring Breivik gjorde. Det er skremmende å tenke på, men det er et menneske med i bildet her. Et menneske som presumptivt har hatt vanlige muligheter. Det letteste er å forsøke å skille det onde ut fra oss selv, latterliggjøre eller støte ut folk vi har antipatier mot. Det er forståelig, men hvis vi skal arbeide mot et samfunn som er mest mulig trygt for alle, tror jeg det mest fruktbare er å se Behring Breivik som en del av den samme helheten som vi alle er en del av.

–Det virker ikke som han forstår hva han har gjort. Tror du han «kommer til seg selv» noen gang?

–Det kan jeg ikke vite, faglig sett. Men personlig har jeg en følelse av at han kommer til å gjøre det, at det før eller siden kommer en selvkonfrontasjon.

–Hvordan møter vi det?

–Vi bruker det som en mulighet. Som oftest etter terrorhandlinger har vi få kilder. Her har vi en kilde. «Kommer han til seg selv», får vi vite enda mer. Da kan vi virkelig få ut informasjon som vi senere kan bruke til å forebygge nye terrorhandlinger.

Hvem er du?

For å kunne overvinne ondskap og finne frem til kjærligheten i hver enkelt, har Myskja et utvetydig råd: Vi må kjenne oss selv. Da har vi også mer å møte hverandre med.

I flere tiår har den kjente forfatteren og legen hjulpet folk å få kontakt med sitt indre, både med de destruktive kreftene og med kjærligheten. Han bruker meditasjonsteknikker og musikk i behandlingen av kreftpasienter og eldre, og er tildelt Den norske legeforenings kvalitetspris for prosjekter med musikk i eldreomsorgen.

–Jeg er opptatt av metode – hvordan vi kan forvandle de destruktive sidene i mennesket til ressurser. Det finnes en rekke verktøy for å balansere kropp og sinn som jeg blant annet har beskrevet i min bok Finn din indre kraft og som jeg har lært bort til flere tusen mennesker de siste tyve årene. Slike indre verktøy var ikke tilgjengelige i min ungdom. De vokser frem i vår tid fordi vi trenger dem.

–Hva gjør vi med sinne og frustrasjon fremover, det er jo også virkelig?

–Vi har sterk empiri på at nettopp de verktøyene jeg nevner hjelper mennesker å håndtere stress, frykt, aggresjon, mistenksomhet og hat. Om man ikke vil bruke meditasjonsteknikker kan det være mange andre konstruktive kanaler for å transformere slike emosjoner, enten det er å skrive, samtale eller ta en løpetur. Følelser kan forvandles – jeg har sett mennesker som har opplevd store slag i livet og sliter med sinne og frustrasjon, bli i stand til å snu dette til drivkraft for å gjøre noe mer med livet sitt, sier Myskja som allerede er i gang med å hjelpe overlevende fra Utøya med å møte hverdagen. I det arbeidet bruker han meditasjon og traumeteknikker spesielt utviklet etter terrorangrepet.

–Mennesker som driver med meditasjon forteller at de gradvis begynner å forstå at vi alle er ett, noe som er nøyaktig den følelsen vi hadde i dagene etter terroren i Oslo og på Utøya. Og den følelsen av å være ett, det er kjærlighet

OsLove.

–Nå virker det som om alle bryr seg om hverandre, sa en av de overlevende fra Utøya under minnekonserten forrige søndag. Hun håpet at den «bølgen av kjærlighet som har gått over hele Norge» ville vare.

Hva må til for at det skal skje?

Vil en reprise av kjærlighetsbølgen koste oss dyrt i forkant – eller kan vi i fremtiden møte hverandre med åpenhet og varme uten ondskapens drahjelp?

Det er opp til oss.