Torgrim Eggen har tidligere vist seg som en skarp observatør og kritisk røst overfor utvekster, tåpeligheter og farligheter han ser ved mange trekk i utviklingen av det norske samfunnet. Denne gang er det først og sist et rått og kynisk maktspill innenfor regjeringspartiet som utgjør sentrum i en lang og omstendelig beretning. Den står nokså stille til tider og får litt preg av politisk kommentar, men blir aldri kjedelig. Andre ganger er beretningen fortalt med driv og fart, ikke uten en viss eleganse, med stor sans for lyssky operasjoner, lekkasjer, konspirasjoner og rått maktspill. Persongalleriet er rikt og mangfoldig, og Eggen begår det mesterstykke at selv om mange av personene må fremstå ganske karikert, blir de ikke bare karikaturer. Romanen åpner langt utenfor Norge og norsk politikk - med et norsk par på ferie i Vietnam. De opplever å bli lurt trill rundt av en norsk junkie som nå driver sin tvilsomme geskjeft et sted hvor det er lett å forsvinne i mengden. Denne historien leder videre til en representant fra norsk UD som er på oppdrag i Vietnam utenfor all protokoll og regelverk. Dette kobles så langsomt og detaljert opp mot utviklingen av maktkampen i Solidaritetspartiet, og det er både utspekulert og godt gjennomført. Eggen tyr til drastiske virkemidler ved flere anledninger, nesten slik at de undergraver det "virkelighetstro" i parodien eller travestien over et landsmøte i vårt største politiske parti eller over de tragikomiske grep som tas på Statsministerens kontor for å sikre bred velgerstøtte. Vi har å gjøre med en roman der det meste man måtte "kjenne igjen" som modell eller inspirasjon, er vrengt og forstørret, ofte latterliggjort, slik at det ikke er detaljene, men helhetsforståelsen av et korrupt system og fremstillingen av dette i fortellings form, som er avgjørende.

Korrumperer

Boken sier utvetydig fra om at makt korrumperer. Det gjelder politisk makt, der utøverne innenfor romanens univers, drives utelukkende av maktbegjær. Det gjelder også mediemakt, og det gjelder et usunt, udemokratisk, ødeleggende maskepi mellom aviser og politikere. Den fjerde statsmakt er blitt en del av en bevisstløs underholdningsindustri, og i fjernsynets tidsalder er det selvsagt slik at "trynefaktoren" er avgjørende. Den er noe man må kalkulere med innenfor en politisk korrekthet som grenser til ren stupiditet, og som Eggen utleverer med ironisk snert, uten noen gang å bli direkte perfid. Det er godt gjort - for slik nasjonens indre liv og liv i verden fremstilles her, er det lite som bidrar til det vi ofte omtaler som norsk selvgodhet. Det mest skremmende er imidlertid at det utenfor alt som politiske miljøer og massemedier har kjennskap til og kontroll med, finnes enkeltpersoner - eller grupper - som styrer spillet uten å delta i det; kynisk, utspekulert, med tanke på egne interesser - dvs. profitt. De møtes ikke på valen, men står seirende der når boken slutter, slik de tilsynelatende gjør til alle tider og uansett hva som skjer, i tett ledtog med politikere som de har fullstendig i sin makt.Det en Don DeLillo kan gjøre med amerikanske forhold, må en Torgrim Eggen kunne gjøre med norske tilstander, om det så skal ta 540 sider! Mange vil nok oppleve at romanen blir i lengste laget, eller at noen av avsløringene og påstandene om "rikets tilstand" blir vel drøy kost. Men dette er en velskrevet og godt gjennomført roman, med noen svake punkter i den omstendelige strukturen. Å lese den som nøkkelroman, vil kanskje gi mange lesere ekstra gleder.