Forfatterskapet hittil har til fulle vist at Ingvar Ambjørnsen vet mye om mennesker som er mer eller mindre skjeve inni hodet. Dét er samtlige hovedaktører - og noen til - i denne samlingen. I utgangspunktet er det intet å si på adferd eller fremtreden; det er når man står ansikt til ansikt med situasjoner man ikke behersker, eller kan se i øynene, at atypiske reaksjonsmønstre avtegner seg. Det bemerkelsesverdige er hvor lett, men samtidig overbevisende Ambjørnsen makter å godtgjøre omslagene. Egentlig kunne alle disse syv novellene har båret bokens tittel.I bunn og grunn innebærer ingen av de reaksjonsskapende situasjonene personlige rystelser. Ei heller dreier det seg om mennesker som er sårbare inntil vergeløshet. Det regjerer hverken store lidenskaper eller dyp desperasjon, kun brudd på dagens udramatiske einerlei. Her demonstrerer Ambjørnsen inderliggjørelsen av novellen som utrolig sammensatt maskineri, som mysterium. I det ytre er den tilsynelatende dempet, konkret, enkel, men man skal ikke ha lest meget for å fornemme et språklig dirr, meningsbærende elementer som aldri uttrykkes, men som så å si står å lese mellom linjene. Det uutsagte, det som uopphørlig uroer leseren, er intet mindre enn en studie i språklig og stofflig konsentrasjon. Ambjørnsens novellespråk - på sitt mest ladede - ligger på grensen til magi.Hovedpersonene er alle menn, som gjerne tyr til tilbaketrekning, unnvikelser og usannheter i konfrontasjon med det ubehagelige, det man føler man ikke mestrer. I langnovellen "Nye rom", som er samlingens ypperste, melder en middelaldrende mann seg ut av samfunnet på grunn av innbrudd i leiligheten. Inntil da har han skjøttet sitt arbeid og levd et velordnet liv. Riktignok døde konen hans for bare to måneder siden, og han har vært ulykkelig siden, men har på et vis forsonet seg med tapet. Innbruddet makter han imidlertid ikke å ta inn over seg. Han mister grepet om egen tilværelse, eget liv. Og det verste, erkjenner han, var at innbruddstyven hadde skåret opp madrassene i dobbeltsengen med kniv, slik at "den hvite fyllmassen tøt ut som innvoller".

Eksepsjonelt sprø

På forunderlig vis smelter sinnsstemninger sammen med været, som så å si til enhver tid er depressivt guffent, med blåsende snø, plaskende regn og ekkelt slaps. I samlingens korteste arbeid, "En annen stjerne", er det imidlertid klar vinterhimmel og høye brøytekanter. Dessuten er det jul. Denne novellen er, i motsetning til gjennomgangstemaet i de øvrige, eksepsjonelt sprø. Man skal ha usedvanlige anlegg for det humørløse for å unnlate å le høyt. Men, som vanlig hos Ambjørnsen: Dette er bare overflaten.I tittelnovellen utfører forfatteren det kunststykke å ta leseren grundig ved nesen. Og det er til pass for meg, det har jeg godt av. Her skapes et tablå i skjæringen mellom det reelle og det fiksjonelle; her finnes praktisk talt et uforvarende metaperspektiv. Med sine smålåtne, men presise bilder og det ladede uttrykk er Ingvar Ambjørnsens språk som smidd til novellen.