Norske kulturinstitusjoner teller og teller. Antall forestillinger, antall besøkende, antall kroner. Og når de har telt ferdig, sender de store og detaljerte rapporter til Kulturdepartementet, som leser og kontrollerer. Norske kulturinstitusjoner har siden 1997 vært pålagt et mål- og resultatstyringssystem på lik linje med andre offentlige institusjoner. Målet har vært å redusere offentlige utgifter, øke effektiviteten og gi institusjonene større grad av selvstyre. Men ifølge forskeren Sigrid Røyseng ved Telemarkforskning-Bø, har ikke dette vært resultatet: Norske kulturinstitusjoner har fått flere administrativt ansatte, blant annet for å kunne håndtere de økte kravene til dokumentasjon og egeninntjening. Kultursektoren er blitt mer byråkratisk og departementet har fått økt arbeidsmengde.- Målstyringen har vært et verktøy for å få mer orden og legitimitet. Man har importert bedriftsøkonomiske modeller fra næringslivet. Men måten dette systemet har vært praktisert på i kultursektoren, har ikke ført til lavere kostnader, sier Røyseng.I teatrene økte administrasjonen fra 15 prosent på midten av 80-tallet til 30 prosent ved slutten av 90-tallet. Administrasjonen i Oslo-Filharmonien er firedoblet i perioden fra 1979 til 2002, noe som selvsagt ikke bare skyldes organisasjonsmodellen, men også økt aktivitet. - Det er fristende å betegne denne utviklingen som en byråkratisering, sier Røyseng.Teatersjef ved Trøndelag Teater, Catrine Telle, er lei av det økende byråkratiet. - Det er en del unødvendige skjemaer med rubrikker som er umulige å fylle ut på en fornuftig måte. Det burde holde med årsrapporten. Vi kan ikke ha et system som gjør at man kan bli norgesmester i statistikk, men driver en dårlig kulturinstitusjon, sier Telle.

Kontroll

Mål- og resultatstyring skal i utgangspunktet gi institusjonene økt selvstyre. Men Røysengs studier viser at departementet indirekte har økt sin kontroll over kulturinstitusjonene.- Mange institusjoner opplever det som positivt at departementet er så interessert i virksomheten deres. Men parallelt foregår det en økende grad av kontroll og ensretting, som særlig blir merkbar i de mindre institusjonene. Når virksomhetsplanen skal skrives, vet de at departementet skal godkjenne planene. Budsjettsøknadene fremstår som en speiling av myndighetens mål. Dette betyr at staten indirekte har økt kontroll over kunsten, påpeker Røys-eng. - Det er åpenbart at mål- og resultatstyring i sin nåværende form ikke evner å ta høyde for hvordan den kunstneriske kvaliteten utvikler seg i institusjonene, sier Røyseng.Dette er for så vidt Kulturdepartementet enig i. I fjorårets kulturmelding står det at de har fått en grei oversikt over det som kan telles, men at de mangler modeller for å foreta kunstneriske vurderinger. Men statssekretær Yngve Slettholm mener målstyringen er et godt verktøy.- Vi får god oversikt over institusjonenes virksomhet. Det er viktig for oss at institusjonen får ha sin kunstneriske frihet. Det å gi kunstnere administrativ hjelp, kan ofte føre til en styrking av det kunstneriske, sier Slettholm.