- For meg er hun fortsatt levende. Hun er reist, men ikke forsvunnet. Hun vil alltid være min Edith, sier Ginou Richer til Aftenposten. Hun var Piafs nærmeste venninne i 15 år. I dag, 76 år gammel, lever hun på minnene.Marion Cotillard, Piaf i filmen, hadde lange samtaler med Ginou. Resultatet er slående. Cotillard er Piaf. Filmen kommer på norske kinoer 30. mars. Den vil trolig skape tilsvarende Piaf-renessanse.

Innelåst.

Ginou Richer var bare 16 år da hun møtte sitt forbilde. Det skjedde av alle steder på Edderkoppen i Oslo. Der var Piaf på turné sammen med mannskoret "Les Compagnons de la chanson", i 1947. Ginou var smuglet med sammen med sin kjæreste Guy. - Guy hadde låst meg inne, så jeg ikke skulle bli oppdaget. Edith fikk rede på det, og var rasende. Hun ba meg reise. Men til slutt spurte hun om jeg kunne legge hår. "Jeg venter Dem i losjen min i kveld" sa hun, forteller Ginou.Ginou Richer hadde aldri vært i Norge før. Møtet endret livet hennes. Det var begynnelsen på et vennskap som ble så nært at hun levde sammen med Piaf 24 timer i døgnet. Hun var vitne til alt, og var blant annet anstand da Piaf møtte bokseren Marcel Cerdan, hennes store kjærlighet. Han døde tragisk i en flyulykke i 1949.

Fascinerer.

- Hvordan forklarer du Piaf-feberen nå?- Folk har alltid vært fascinert av henne. Hvert år, 11. oktober, dagen for hennes død, samles beundrere ved graven. Akkurat som nå. Siden hun døde har det ikke gått en dag uten at en av sangene hennes er blitt spilt på radioen. Edith har alltid vært nær sitt publikum. Folk kjenner seg igjen, når hun synger om kjærlighet og sorg. Det gjelder også unge. Vi trenger kjærlighet, som Edith lærer oss. Hun er ekte. Bare se på filmen. Den skaper nærhet. Publikum smiler til hverandre, med tårer i øynene. Edith var som en magnet. Hun beriket mitt liv. Det er hun som ga meg optimisme og lykke, sier Ginou Richer.

Museum.

Selv hadde Edith Piaf ikke bare lykkelige dager. Det er det som har skapt legenden. Livet hennes er som en eneste lang roman av Victor Hugo. I det private Piaf-museet har Bernard Marchois samlet små og store klenodier fra hennes korte liv. De viser han stolt frem - etter avtale. - Jeg traff Edith da jeg var 16, og falt pladask. Ganske snart etter det begynte jeg å samle ting, først plater, og så mer personlige effekter, oftest fra vennene hennes. I 1967 dannet vi en forening, for at hun aldri skulle bli glemt. I 1977 åpnet vi museet. Da hadde jeg lett etter en leilighet hun hadde bodd i i 28 år. Her bodde hun i ti måneder da hun var ung, sier Marchois.Telefonen ringer i ett sett. Alle vil se den svarte kjolen hun brukte på scenen, Cerdans boksehansker eller de personlige brevene. Filmens produsenter og regissøren Olivier Dahan planla den delvis i museet, omgitt av Piaf.

Friske blomster.

Museet ligger nær den vakre Père Lachaise-kirkegården, der en halv million mennesker fulgte Piaf til graven i 1963. I dag, som alltid, er den dekket av friske blomster. Bernard og Marie har kommet fra Bretagne for å hedre Piaf. - Det er hele vår ungdom. Hun synger om alt vi har levd. Alle sangene minner oss om noe. Vi vibrerer gjennom dem, sier de. Fem minutter senere kommer tre unge jenter. - Det er blitt mange flere etter filmen. I helgen sto folk i kø, sier vokteren. På metroen spiller en av de vanlige trekkspillerne. Gjett hva. "La vie en rose", selvsagt.