Regissør Pål Jackman ble hyllet for å ha satt i gang den nye, norske filmbølgen med Detektor i 2001. Film nummer to lot vente på seg i åtte år, og er så vidt blitt stablet på beina nærmest utelukkende ved hjelp av private midler. I morgen åpner Jernanger likevel Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF).

Ærefrykt.

– Jeg bestemte meg bare i ryggmargen for at nå venter jeg ikke mer på det ene eller det andre. Nå må jeg stå på selv. Men det er vanskelig å produsere en film hvis du ikke har produksjonsstøtte fra Filmfondet. Det var først og fremst finansieringen som tok lang tid. Så nå får vi se da, om folk vil se den. Jeg håper jo at investorene får igjen pengene sine, sier Jackman, og legger til at han føler ærefrykt for dem som tør å gå inn i et prosjekt på slike premisser.

Filmen har et budsjett på 15,5 millioner kroner, inkludert lanseringen. Og siden det meste er private midler, må Jernanger bli sett av mellom 120.000–130.000 på kino for at investorene skal unngå tap. Med mer offentlig støtte, ville beløpet som skulle tilbakebetales blitt mindre og kravet til solgte billetter adskillig lavere.

Risikabelt.

Produsent Maria Ekerhovd ble med på laget etter at grunnfinansieringen på 4,5 millioner kroner var på plass, gjennom selskapene Filmstory, NCN Westbø og Solbakken. Hennes oppdrag ble å få på plass resten av pengene.

– Mangel på produksjonsstøtte gjør prosjektet risikabelt for alle involverte. Vi skulle selvfølgelig ønske at verden var annerledes, at det var mer penger til det regionale filmprosjektet, men investorene har gått inn med åpne øyne, sier hun.

Et kinobesøk på opp mot 130.000 gir en billettomsetning på om lag 10 millioner kroner. Med en egenkapital på 12 millioner kroner, vil Jernanger oppnå 5,6 millioner kroner i billettstøtte fra Norsk filminstitutt. Dermed vil prosjektet gå i null.

– Et prosjekt med så mye privat kapital er ikke nødvendigvis løsningen for fremtiden. Men hvis man kan få mer penger til regionene og en blanding av offentlige og private penger i større grad, vil det skje en voldsom oppblomstring av prosjekter. Jeg håper Jernanger kan være et godt eksempel, og bidra til mer offentlig kapital ut til regionene, sier hun.

Ekerhovd mener imidlertid at en slik utvikling fordrer aktiv politikk.

– I år er det fire prosjekter som prøver seg på privatfinansiering. Det er absolutt et gode for bransjen, hvis vi kan få en grobunn for uavhengig film, sier Ekerhovd.

Tapt kjærlighet.

Eivind (Bjørn Sundqvist) er grinebiteren som driver kafe på den havarerte båten «Jernanger», mens han gremmes over sin tapte ungdomskjærlighet Beatrice. Selv om tematikken lengsel, kjærlighet, anger og hat er noe Jackman tror de fleste kan sette seg inn i, håper han også at filmen har noe mer å by på.

– Den spiller på kulturen vår, noe å lev seg inn i og speile på seg selv. Jeg ville lage en sterk karakter som blir konfrontert med sin egen bitterhet, forklarer regissøren. Han berømmer medforfatter Egil Jensen samt hovedrolleinnehaverne for å ha videreutviklet manus, dialog og hans egne karakterer.

– Man må faktisk gi fra seg mye som regissør, for at det skal bli bra. Jeg er virkelig ikke alene om å fortelle denne historien, sier Jackman.

Jernanger kommer i etterkant av sterke publikumsvinnere som Kautokeino-opprøret og Max Manus. Jackman tror at filmen kan stå som et verdig supplement til disse, som også tar for seg sider ved det særegne norske.