Les også:

Kiarostami er en av få filmskapere som faktisk erklærer at han elsker piratkopistenes virksomhet.

-De gjør et vidunderlig arbeid. Uten dem hadde mine filmer ikke blitt sett i Iran. Du får dem på DVD overalt på fortauene i Teheran, for knapt en dollar. Det er billigere enn kinobilletten ville ha kostet, sier han.

Onsdag våknet den legendariske regissøren og tidligere vinneren av Gullpalmen opp til blandede kritikker for sin nye film Certified copy, med den franske yndlingen Juliette Binoche og den britiske operasangeren og skuespilleren William Shimell.

Med Binoche

Filmen handler om en alenemors møte med en britisk forfatter i Toscana. Forfatteren blir på en restaurant antatt å være kvinnens ektemann, og bestemmer seg for å spille denne rollen resten av filmen.

Screen International er blant de mest positive om det noe saktmodige fokuset på forskjellen på mann og kvinne. Magasinet gir filmen tre av fem stjerner, og kaller den Kiarostamis mest kommersielle hittil.

- Dette er din første film utenfor Iran. Hvorfor bestemte du deg for å filme i utlandet?

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å jobbe utenfor Iran, min hovedhensikt var å lage film med Juliette Binoche. Men på grunn av historien, som utspiller seg i Toscana i Italia, var det viktig å filme nettopp der.

- Hadde valget også å gjøre med at det er politisk vanskelig å filme i Iran?

Uten lov

- Personlig har jeg vært uten offisiell tillatelse til å filme i landet de siste tolv år. Likevel har jeg laget mine filmer, men de er ikke blitt vist på kinoene våre. Min neste film vil jeg derimot dra tilbake til Iran og lage, sier han.

- Med tillatelse fra myndighetene?

– Det vet jeg ikke ennå. Vanskeligheten er et jeg ikke vil filme i Teheran. Jeg vil skyte den langt ute på landsbygda. Min forrige iranske film ble laget i huset mitt, men det går ikke denne gang. Alt foregår utendørs, og jeg er bekymret for at de vil skape vansker for oss og stanse filmingen, sier han.

- Jeg er sikker på at jeg med manuset til Certified copy ikke ville hatt noen problemer med å få tillatelsen. Men jeg ville ikke gå og spørre om det. Det er ikke mulig for meg å ha et forhold til denne makten som har nektet meg muligheten til å lage film i 12 år, legger han til.

Sensureres

Kiarostami forteller om et system der iranske myndigheter fører streng kontroll med alle filmskapere. De må på forhånd sende inn sine manus for godkjenning. Gjør de endringer underveis, må dette godkjennes av sensuren.

Det var trolig dette systemet som rammet hans kollega Jafar Panahi i mars i år. Regissøren ble fengslet mens han spilte inn film i sitt hjem, og sitter fortsatt i fengsel.

Cannes-festivalen inviterte Panahi til å være med i juryen, og har latt en stol stå ledig for ham som en symbolsk protesthandling mot Iran.

- Hva vet du om Panahis skjebne?

- Ingenting i Iran er forutsigbart. Det er ofte svært ubehagelig, men i Panahis tilfelle kan det gi oss et lite håp. Du vet aldri hvordan iranske myndigheter vil agere. Panahi kan utmerket godt dukke opp på flyplassen her i morgen med passet sitt i hånden.

- Mange andre filmmakere har valgt å forlate Iran. Hvorfor blir du?

- Det spørsmålet bør du egentlig stille til den minoriteten av filmarbeidere som har reist. Det er over tusen filmregissører i Iran, bare noen få har dratt til utlandet. Ikke alle har råd til å reise, man må ha et minimum av profesjonell suksess og økonomisk garanti for et bra liv. En annen kategori ønsker simpelthen ikke å reise fra sitt land. Jeg tilhører denne siste kategorien. Jeg er veldig fornøyd med min siste film som er filmet utenlands, men da jeg så den her i Cannes merket jeg at reaksjonen min var ganske annerledes enn den pleier. Jeg hadde ikke den samme angsten eller gleden over filmen. Det var som om filmen var min, men at den ikke var det likevel, sier han.