Pollestads hovedinnvending er at dvelingen ved den fysiske volden er spekulativ og klart kommersiell. - Som publikum blir vi jo alle med på denne propagandaen, dette kommersielle aspektet, sukker han, og tilføyer: - Jesus som kjøttpudding er ikke min oppfatning av lidelseshistorien.Med sin Bibel i hånden gjør han det imidlertid klart at Mel Gibson har fulgt Evangeliene bokstavelig, og tatt fra alle de fire evangelistene. Filmen har også en klart katolsk vinkling gjennom hvordan handlingen presenteres. Det er nemlig de såkalte rosenkransbønnene, der de fem "smertens mysterier" knyttet til lidelsen langfredag inngår, som bokstavelig følges av Gibson. Disse "mysteriene" er: Jesu' dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors og Jesus blir korsfestet og dør, forklarer Pollestad. - Og dette er jo klart filmens dramatiske disposisjon.I tillegg refererer også hvert eneste bilde direkte til den katolske liturgis "Korsvei"-andakt, med de 14 "stasjoner" fra dødsdom til korsfestelse og gravlegging.Pollestad har derimot sterke innvendinger mot en del av filmens dramatiske tilføyelser, som scenen med slangen og Djevelen og fuglen under Korsfestelsen. Han synes ikke dette fungerer. Og råskapen sjokkerte ham. - Jeg måtte virkelig se ned flere ganger, sier han, med et alvorlig smil.Han er derimot enig med dem som sterkt hevder at Gibsons film ikke er antisemittisk. At det enkelte steder i evangeliene er hardere kost. Særlig i Matteus-evangeliet er det klare utfall mot hele det jødiske folk, bibelord som Gibson har utelatt. Pollestad synes også at uenigheten i det jødiske presteskap kommer frem, at det er de romerske soldatene som fremviser grusomheten, og at mange av jødene langs "smertens vei", som korsbæreren Simon av Kyrene, er fremstilt i et positivt lys.Som katolsk pater understreker han at tradisjonen med en sterkere "glorifisering av lidelsen" er lang i den romersk-katolske kirke, og han viser ikke minst til billedfremstillinger av Jesu død på malerier og krusifikser i latinske land gjennom mange århundrer fra middelalderen og fremover, og kanskje særlig i Spania. - Men alle dikteriske forsøk på å tolke lidelseshistorien vil uansett bli en innsnevring, påpeker han. Han har likevel mye mer sans for andre, tidligere filmatiseringer av påskedramaet., som Pasolinis Jesus-film, og også "Jesus Christ Superstar"For å forstå en katolsk "glorifisering av lidelsen" mener Pollestad det også er interessant å peke på en annen forskjell mellom det katolske og det protestantiske, to tradisjoner, to hovedtendenser i selve Gudsbildet. I protestantisk og særlig lutheransk tradisjon opererer man en slags objektiv frelses- og forsoningslære: Gud er objekt og grunntonen overfor mennesket er vreden over mennesket, og at Jesus tar på seg dette for å få fjernet vreden, "han dør i mitt sted". Kristus ofrer seg for å mildne Guds vrede. I den katolske kirke er det derimot også levende en forestilling om Gud som subjekt: Gud blirmenneske, og påtar seg menneskets lidelse gjennom korsfestelsen, Han går menneskets vei. Og da er det slik at Påsken, med Oppstandelsen, minner om at lidelsens vei også er livets vei. Gud viser oss derfor et påskelys over jorden, smiler pateren.