Den svenske adelen er en lukket stand. I dokumentarfilmen "Med kamera som trøst" åpner baron Carl Johan De Geer opp for et sjeldent blikk inn i de privilegertes verden. Filmen leker med temaet, men gir ikke grunnlag for å misunne baronen hans tittel.- Å være adelig er ikke noe å være stolt over. Jeg skjemmes. Min mor stilte seg alltid forrest i enhver kø. Jeg stiller meg bakerst, forteller Carl Johan De Geer (62) til Aftenposten. Han tegner et nådeløst bilde av sine egne foreldre.- Mine søsken anser moren min som ond. Hun jagde min søster gjennom leiligheten med en kniv. Mine søsken snakket ikke med henne på 30 år etter at de ble voksne.

Trøster seg

Selv har han et mer forsonende syn på den avdøde moren, som han anser som syk. Etter en lang karrière som maler, musiker, forfatter, fotograf og møbeldesigner har De Geer vendt seg til filmen. "Med kamera som trøst" vant den nordiske filmprisen under Göteborg Filmfestival tidligere i år. I den løst sammensatte dokumentaren forteller han hvordan det var å vokse opp på et skånsk slott med 28 rom, et middels gods etter svensk målestokk. Denne eiendommen tilhørte besteforeldrene. Det tok en dag å gå fra den ene enden av tomta til den andre. Flere hundre mennesker var ansatt på godset på 40-tallet. I dag drives stedet nesten uten ansatte. Under oppveksten hans var de adelige voksne preget av en utrolig livsfjernhet. Ingen av dem ante hvordan et egg kunne kokes.- Farfar trodde det eksisterte et eget rom i huset dit man sendte skrikende unger, men det var bare tjenestekvinnene som tok dem med seg og roet oss ned. Min farmor var overbevist om at pubertet ikke eksisterte i familien, forteller De Geer i filmen.Gjennom hele oppveksten tok han bilder. Disse tusenvis av eksponeringer har han nå brukt som grunnlag for dokumentarfilmen. - Kameraet var min trøst, en måte å ta avstand på, forteller han.I flere år bodde han og søsknene sammen med moren i en stor leilighet på fasjonable Östermalm i Stockholm. Moren var ifølge Carl Johan fullstendig ute av stand til å ta vare på ungene. Hun hadde dem der utelukkende for å få barnebidrag fra faren.

Skitt og kaos

I den store leiligheten ble det ikke skiftet sengeklær på flere år, og i filmen får vi se bilder av et fullstendig vanskjøttet hjem. Som barn ble den sykelige moren sendt rundt om i hele Europa av rike foreldre for at eksperter skulle finne ut hva som feilte henne.- Hun var overbevist om at hun hadde en sykdom som bare rammet kongelige. Også sykdommen hennes var bedre enn alle andres. I 50 år trodde hun hele tiden at hun skulle dø. Vi ønsket at hun skulle få rett, og gikk konstant rundt med dårlig samvittighet for det.Senere har filmskaperen forstått at moren var hypokonder og svært psykisk syk.- Hva kan man lære av en sånn mamma? Jeg lærte at champagne er den eneste drikken man kan ha gjennom alle rettene i et helt måltid, forteller De Geer. Han orker ikke å gjøre historien alt for svart. - Man kan jo ikke bare fortelle om hvor trist det var. Det orker ikke folk å se på.Baronen tok allerede på 60-tallet avstand fra det adelige miljøet og ble kulturradikaler. I dag snakker ikke adelen med ham, selv om han i forbindelse med filmen fikk tilgang til de adeliges samlingshus i Stockholm.- Jeg har ikke fått noen reaksjoner på filmen fra dem. Det miljøet er helt lukket, forteller Carl Johan De Geer. Begge hans foreldre er døde.