- Spennende, det er som et eventyr i livet, en once-in-a-life-time-opplevelse. Det er bare å åpne seg og nyte det. Men ingen vet hvem som vinner. Ikke kan man konkurrere i kunst heller; det er egoet som konkurrerer, mens sjelen min står utenfor og småler.Den svenske regissøren Kay Pollak er på vei til Hollywood og Oscar-gallaen. Legger turen innom Oslo først i anledning morgendagens norgespemière på "Så som i himmelen", og tilskriver den norske fotografen Harald Paalgard sin del av æren for filmens fantastiske suksess. På hjemmebane i Sverige har nesten 1,4 millioner kinogjengere sett og slukt historien om den verdensberømte dirigenten Daniel, som vender hjem til barndomsbygda for å finne seg selv og der overtar det lokale kirkekoret, noe som forandrer livet både for ham selv og medlemmene.

Hver sin tone.

Daniel samler stemmene, gammel og ung, rusten og klar, bass og sopran. Det gjelder å finne grunntonen, alle har sin grunntone, stresser han. Det er vel med livet som med film, og med film som musikk, og Pollak nøler ikke lenge når vi spør om han har funnet sin grunntone.- Det er å våge å si ja til den man evner å være, si ja til det rike mennesket man er. Gjør man det, blir man også lykkelig. Vi er alle unike på hver vår måte. Hjemme på kjøkkenet har min kone og jeg oppslått et ord: "Du kan bare være lykkelig hvis du gjør det du har lyst til, og dette er uforanderlig", og dette har jeg levd etter i 18 år, helt siden vi møttes.- Og 1,4 millioner svenske kinogjengere er enig?- Jeg tror publikum kjenner seg igjen i rollefigurene i filmen og i at den ene etter den andre i koret slutter å oppleve seg selv som offer. Jeg kjenner meg selv igjen. Dette handler om å ta tak i seg selv og ha tro på seg selv. - I "Så som i himmelen" sparker du mot kirken og dens syn på synd og skyld. Hvorfor? - Det er ikke tilfeldig. Kirken har i alle år anvendt synd og skyld for å skremme menneskene, for å få oss til å kjenne skyld. Da greier du ikke å elske deg selv, og kan du ikke å elske deg selv, kan du heller ikke elske andre mennesker. Aldri har kirken lært oss å si til oss selv: Jeg er et rikt, fantastisk menneske.

Tapte i Sverige.

Akkurat nå er Kay Pollak som elsket av alle. I alle fall hjemme i Sverige. Slik har det ikke alltid vært. Etter filmen "Elsk meg!" i 1986 møtte han stengte dører i den svenske filmbransjen, og det skal ha vært med dansk hjelp han fikk gjennomslag for å få lage "Så som i himmelen". Under den svenske Guldbagge-utdelingen vant den imidlertid ingen av de åtte prisene filmen var nominert til. Dagen etter kom Oscar-nominasjonen.- Følte du Oscar-nominasjonen som en revansj overfor den svenske filmbransjen?- Nei. Ordet revansj finnes ikke for meg. Juryer kan mene forskjellig. Men jeg noterer med glede at leserne av Aftonbladet stemte frem "Så som i himmelen" som beste svenske film og det i alle kategorier. Dette er publikums røst, og det er den beste gaven jeg kan få, sier Pollak.Natt til mandag kan gaven bli Oscar.