Ta en titt på det bleke, sepiafargede fotografiet på høyre side. Det er tatt i 1916 og forestiller to menn i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets militæruniform. Den unge mannen til høyre, som sitter med sammenflettede hender, heter Shmuel Jaeger, kalt Shmiel i familiekretsen. Med hodet lett vendt mot høyre retter han blikket mot fremtiden. Man kan ane en redsel i øynene hans. Men kanskje er det bare innbilning.

50 år senere, da slekten Mendelsohn samles til jødisk høytid i Miami og seksårige Daniel kommer inn i rommet, gråter kvinnene og sukker på jiddisk: «Oy, er zett oys zeyer eynlikh zu Shmiel.» (Å, han er så lik Shmiel.)

Shmiels historie.

Shmiel var eldst av syv søsken og midtpunktet i familien, som utvandret til New York i 1912. Han trivdes imidlertid ikke i det nye landet, og allerede etter ett år vendte han hjem til Bolechow, en småby i Polen. Shmiel var soldat under første verdenskrig, giftet seg siden og bygget opp en lønnsom kjøttforretning. Han fikk fire døtre.

Shmiel holdt tett kontakt med familien på den andre siden av Atlanterhavet. Hans siste brev, datert 1939, der han beskriver jødenes uutholdelige situasjon i Hitlers Europa, former seg til en desperat bønn om hjelp. Slektens anstrengelser var imidlertid forgjeves.

Dette gamle fotografiet finnes i familien Mendelsohns eie. På baksiden står det skrevet med rød tusjpenn: «Shmiel. Myrdet av nazister.»

Men hva hendte egentlig med Shmiel, hans hustru og deres fire døtre?

Ordkunstner.

Som leser kan man ikke annet enn å fryde seg over at Daniel Mendelsohn (49) vier hele 600 sider til å finne svar på spørsmålet. Like gledelig er det at han ikke gir noe entydig svar på disse seks menneskenes skjebne blant seks millioner forsvunnede.

Forsvunnet er et originalt ordkunstverk og detaljskarp dokumentarisme som stadig fortetter, forskyver, kompliserer og fordyper spørsmålet snarere enn å besvare det entydig. På den måten skiller boken seg gjennomgripende fra de vanlige skildringene fra tilintetgjørelsen.

Det er neppe noen tilfeldighet at bokens motto er hentet fra Marcel Proust, for dette handler om å speide etter en tid som er forbi. I Prousts ånd fremkaller Mendelsohn det tapte og gjenspeiler en hel verden gjennom seks mennesker. Men der den parisiske mesterens omfattende erindringsarbeid utløses av duften og smaken av en madeleinekake, er det fotografiet av Shmiel som setter i gang amerikanerens søken etter det forgangne.

Forfatteren bygger Forsvunnet på grundig research. Sammen med broren, fotografen Matt, reiste han i fem år rundt på tre kontinenter på jakt etter overlevende, øyenvitner som kunne hjelpe ham til å få klarhet i hva som hadde hendt med hans utraderte familie.

Litterær hybrid.

Mendelsohn er naturligvis klar over at Holocaust er det umuligste av alle litterære prosjekter. For ingen skildring i verden gjort av utenforstående kan gi en riktigere fremstilling av livet i konsentrasjonsleirene enn de overlevendes egne vitnesbyrd. Men han har lykkes i å finne et intrikat litterært grep som gir fortellingen en smertefull troverdighet og en betvingende følelse av nærhet.

Boken består av fem deler, med Mendelsohns odyssé som bunn. Den er en særegen hybrid som beveger seg i et gåtefullt, men genialt mønster mellom selvbiografi, beskrivelser av skikker, reiseskildringer, essay, fiksjon, intervjuer og filosofiske refleksjoner, illustrert med fotografier i svart-hvitt som bryter inn i den løpende teksten.

Som en arkeolog graver forfatteren møysommelig frem det personlige minnet lag for lag, samtidig som han skaper en sammenheng av de fremplukkede fragmentene av Europas glemte, begravde og skammelige gamle historie, som trykker under overflaten og krever å bli til ord.

Jødenes martyrium.

Mendelsohns ufattelige kunnskapsrikdom blir hans veiviser inn i fortiden, mot en mindre entydig, men mer konturskarp virkelighet. Samtidig som han i sitt geniale språklaboratorium fremkaller minnene og bilder fra en forgangen tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som en registrator ved Sjøkartverket.

Det er en svimlende opplevelse å trenge inn i denne bredt favnende skildringen, som rommer et helt folks martyrium under en av menneskehetens mørkeste perioder.

Mendelsohn løfter frem utallige overlevende, gir dem et navn og en skjebne, trekker frem i lyset den enkeltes erfaring mot historiens barbariske vilkårlighet. Men de sentrale skikkelsene er Shmiel, hans hustru og deres fire døtre.

Vibrerende av nåtid og gjennomdynket av det forgangne, vekslende mellom en jødisk forestillingsverden og Europas blodstenkte 1900-tall, mellom en dypt personlig søken og gripende jødiske skjebner, tar boken form av en storslagen hyllest av hva det vil si å være menneske.

Jeg er overbevist om at Primo Levi – den eneste som etter min mening har lykkes med å skape virkelig stor litteratur av sin erfaring fra Auschwitz – ler fornøyd i sin himmel.

Glitrende musikalitet.

Mendelsohn besitter en dyp innsikt i hva livet går ut på, og har en enestående bredde i spørsmålet om moralsk patos. Bokens styrke er at den så tydelig viser hvilket ufattelig tap tilintetgjørelsen innebærer for hele menneskeheten.

Med beundringsverdig dyktighet utnytter Mendelsohn den lærdommen han suget inn som doktorand i klassisk litteratur ved Princeton University. Resultatet blir en mesterlig oppvisning i bruken av fortellerkunstens rike arsenal. Det var en jubeldag for litteraturen da denne boken utkom og innledet sin seiersgang rundt i verden.

Hos Mendelsohn kan man finne samme fascinasjon for språkets sensuelle skjønnhet og glitrende musikalitet som hos Proust. Men hos amerikaneren finnes også en smertelig bevissthet om menneskehetens mørke. Før eller senere leder hans vidunderlig vakre, langsomt bølgende prosa til historiens største slakteplasser.

I så måte kan boken lede tanken til tyskeren W. G. Sebalds fiksjon. Det som forener forfatterne, utover den assosiasjonsrike prosaen og de uendelig lange setningskonstruksjonene, er at verkene deres er et erindringsarbeid. Begge skildrer de europeiske jødenes tragedie, mennesker som feies med av den historiske malstrømmen, mennesker hvis liv formes eller deformeres av krefter bortenfor deres kontroll.

Klisjeene duger.

Å forsøke i et begrenset omfang å yte denne bokens enorme mangfold, kompleksitet og kolossale rikdom rettferdighet, er fåfengt og dømt til å mislykkes. Men plutselig kjennes det som om gamle, slitte kritikerklisjeer kommer til heder og verdighet igjen: Mesterverk. Enestående. Sensasjonell. Genial.

Mendelsohn selv ville nok ha reservert seg mot den slags omtale. Han har et anstrengt forhold til forenklinger. Og han er skånselløs når han som essayist reflekterer over forfattere eller andre kunstnere som han mener mangler innsikt om, eller enda verre, forsøker å underminere betydningen av hukommelsens upålitelighet og klisjeenes avstumpende effekt.

Erindringen inntar også en sentral plass i Mendelsohns debutbok: The Elusive Embrace: Desire and the Riddle of Identity (1999). Her arrangerer forfatterens minne et stimulerende møte mellom nuets jeg, som åpenhjertig analyserer egen seksuell identitet, og gårsdagens jeg, som gjengir familiens og barndommens historie. Det gis rom for både kulde og hete i denne like hverdagsnære som sofistikert flerdimensjonale boken.

Intellektuell favoritt.

Mendelsohns intellektuelle energi har stor rekkevidde. I ulike genre problematiserer han uavlatelig forbindelsen mellom virkelighet og fiksjon, mellom offentlig løgn og personlig ekthet, mellom menneskets minne og dets drivkrefter. Gender and the City in Euripides’ Political Plays (2002) er en vitenskapelig studie i gresk litteratur.

I How Beautiful It Is and How Easily It Can Be Broken (2008) har han samlet et tredvetall originale essayer om film, scenekunst og litteratur. Og i hans litterære bagasje inngår også kritikerroste tolkninger av den greske poeten K.P. Kavafis samtlige dikt (2009).

Mendelsohn er den type forfatter som intellektuelle elsker, men det bør ikke hindre noen i å lese ham. Vanskelig tilgjengelig er han ikke, selv om hans setningskonstruksjoner, rike på bisetninger, er lange. Det eneste kravet han stiller til leserne sine, er våkenhet og et langsomt lesetempo.

Like fullt er Forsvunnet en «pageturner». Det er en bok man har vanskelig for å løsrive seg fra i løpet av de 600 sidene. Det er en av de største leseopplevelser jeg har hatt på mange år.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold