New York

Aslak Nore har valgt et sam- mensatt nabolag som til- holdssted i New York.

–Rett der borte bor Paul Auster og rett der nede vokste Lil’Kim, Biggie og Jay-Z opp. Gangsters og jø- diske intellektuelle er en ideell kombinasjon, sier han. Sommersolen har utklasset regnet denne sommerdagen. Noen unger kjøler seg av ved fontenen utenfor Brooklyn Museum.

Vi er på tur med Aslak Nore i området som er en miniatyr av det flerkulturelle USA, et av utgangspunktene for boken hans, Ekstremistan, som kommer til høsten. I det siste har han markert seg som deltager i «kulturkampen», som har kritisert det kulturradikale prosjekt slik det har artet seg i Norge de siste tiårene.

Blå skjorte og chinos.

Brooklyn er nabolaget hans. Her har han bodd i fem år og sett hvordan all verdens folk har bosatt seg i egne områder og allikevel fått det amerikanske hjulet til å gå rundt. Vært seg selv som dominikaner, kineser, jamaicaner, og samtidig som amerikaner.

–Jeg tenker ofte på hvorfor dette samfunnet ikke kollapser, sier Nore, for anledningen riktig antrukket i blå skjorte og chinos, eller Obama-rådgiveruniformen, som han kaller den, fordi Obamas genierklærte taleskriver Jon Favreau alltid kler seg sånn.

–Du finner ikke flere ekstremister samlet på samme sted enn i Brooklyn. Hipstere er aldri så hippe som her, fundamentalister aldri så fundamentalistiske.

Flerkulturelt Oslo.

Ekstremistan ser den norske innvandringsdebatten i sammenheng med Nores opplevelse av å tilhøre den første generasjonen som vokste opp i et flerkulturelt Oslo. Begrepet «Ekstremistan» er ganske enkelt ideen om at innvandringen gjør det norske samfunnet mer ekstremt – med større ytterpunkter, forsterkede forskjeller og mer ekstrem politikk. Det handler om samhold, tillit og om hvordan et stadig mer flerkulturelt Norge står i motsetning til verdiene knyttet til sosialdemokrati og velferdssamfunn. Dette er sensitive saker.

–Vi må tørre å si at innvandringen har skapt en latent samfunnsuro. Vi må våge å snakke om hva det bunner i. Først da tror jeg vi kommer videre, sier Nore.

–Norge i dag er konfrontert med et etnisk mangfold av et helt annet kaliber enn før. I USA har de gjort dette i hundrevis av år, og Europa må prøve å tenke litt mer som amerikanerne. Folk sier at det er umulig fordi USA er et innvandrerland. Men utgangspunktet er enkelt: kom gjerne til landet vårt. Gjør det bedre! Men gjør du noe galt, gjør du noe galt, og da hjelper det ikke å skylde på at du kommer fra en vanskelig bakgrunn.

Å velge de beste.

Ekstremistan begynner på Sagene i Oslo. Aslak Nore er gammel Lyn- og Skeidspiller og en dag stikker han innom salongen til barndommens fotballtrener, frisøren Zolly. De snakker om norsk-ungarerens trenerstil, lagfellesskap og topping av laget.

–Zolly trodde på knallhard disiplin og utvelgelse av de beste. Det må til i Ekstremistan, sier Nore, strenende nedover Nostand Avenue.

Forfatteren får energi av å gå.

–Gåing stimulerer hjernekapasiteten, sier han på vei forbi jødiske sykehus og gamle baptistkirker. Han går fort, fordi det gjør han bare.

–Jeg og muslimske fundamentalister. De går alltid to meter foran kona, roper han bakover.

Det er generelt mye bevegelse i Aslak Nore. Ikke bare i den litt vuggende gangen eller i armene og beina som fortsatt beveger seg når han står i ro. Graden av bearbeidet informasjon, argumenter, problematiseringer og refleksjoner er intensiv. Nore snakker høyt og vekselvis på norsk og engelsk, om signaler og støy i etterretningen, in-groups and out-groups, integreringspolitikk og nyfascisme, om eksperter kan forutsi fremtiden og det demografiske begrepet Youth Bulge. Det er unge menn som lager bråk.

–You know, like, I mean... gestikulerer han og prøver å stå stille for et bilde, samtidig som han forteller om at Fulton-gaten var arnested for islamistiske terrorgrupper før bombingen av World Trade Center i 1993.

Nytt perspektiv.

Det virker å være en helt vanlig dag hjemme i hodet til Aslak Nore.

–Alt jeg skriver handler om å se Norge i sammenheng med verden utenfor, sier Nore. Årene i USA har bidratt til at han ser den norske folkesjela i et litt annet perspektiv.

–Amerikanerne har en naturgitt optimisme, og de tør håpe på forandring, noe vi ser spesielt med Obama. Jeg synes skjæringspunktet mellom amerikanernes optimisme og den nådeløse kyniske realismen er spennende. Det er nettopp den blandingen norsk innvandringsdebatt trenger. Men jeg tror aldri den optimismen og selvtilliten noen gang kan bli riktig europeisk, fortsetter han.

–En klok mann har sagt at en europeer er en amerikaner som aldri nådde båten. Du har selvsagt slaveriet, utryddingen av urfolk og andre grusomheter i USAs historie, og landet har enorme problemer i dag. Men jeg tror likevel optimismen, muligens helt på grensen til overmot, er en avgjørende grunn til at USA ble verdens mektigste land.

Vi har beveget oss inn i den sørlige delen av hipsterområdet Williamsburg, som også huser en stor hassidisk-jødisk befolkning. Her er lange krøller, store, svarte hatter, kvinner med tradisjonell parykk, like klær og en skiltjungel på hebraisk, i motsetning til det mer uorganiserte afroamerikanske og karibiske nabolaget vi kom fra.

–Dette området er hard core, sier Nore. Fotografen har lagt ned kameraet, her tar man ikke bilder.

–Hvordan kan det ha seg at amerikanerne både er verdens mest patriotiske folkeslag og aksepterer parallellsamfunn som dette? Det er et paradoks. Jeg tror det handler om at den amerikanske patriotiske selvtilliten ligger i bånn, da er det lettere å akseptere at det alltid finnes et mindretall ekstremister som ikke lar seg integrere, sier Nore.

Idrettsverdenen.

I boken skriver han om dugnad i flerkulturelle idrettslag i Oslo og Drammen som bilde på velferdsstatens utfordringer i møtet med det nye Norge.

–Poenget er enkelt. For at idrettslaget skal gå rundt, må folk betale medlemskontingent, kjøre til kamper og ta trenerverv. Alle som er involvert vet at innvandrere er underrepresentert i frivillig arbeid i norske idrettslag. Velferdsstaten er bygget rundt samme prinsipp. Skal du motta pensjon i fremtiden, må du betale skatt i dag. Derfor er punkt nummer én å få innvandrere i arbeid, og redusere andelen uføre. Ellers vil velferdsstaten lide samme skjebne som idrettslaget Drafn: den vil visne hen, sier Nore.

–Det må bli ulønnsomt å leve i parallellsamfunn, og lønnsomt å la seg integrere. Se på Abid Q. Raja, fortsetter Nore.

–Du kan si hva du vil om ham, men for bare få år siden var han en selvmedlidende innvandrertalsmann, som klagde over diskriminering og fremmedfrykt. I dag er han en veltilpasset del av den norske samfunnseliten – i fare for å bli «kokosnøtt» blant sine egne. Han har sett at Norge belønner talentfulle innvandrere som spiller på lag med storsamfunnet. Jeg liker Raja fordi hans historie er nesten amerikansk og det skyldes neppe noe kurs i vestlige verdier. Raja har blitt velintegrert og liberal fordi det lønner seg. Det er et kompliment og gir håp.

Positive erfaringer.

Nore ser hvor lett det er å være utlending i USA, også dersom du er muslim eller mørk i huden.

–Alle europeiske muslimer jeg kjenner snakker om hvor deilig det er å komme til USA. I Norge er det på mange måter omvendt. Det er greit å være en khattyggende somalier på Grønland. Da får du sosialhjelp og kontantstøtte, mens du kan surre rundt på velferdsstatens regning. Men jeg har opplevd hvordan ressurssterke innvandrere opplever Norge. De gjøres til passive ofre, som det automatisk er synd på, sier Nore.

–Jeg liker ytterpunktene, og er stor fan av innvandrere som fotballspilleren Vadim Demidov og Alexander Rybak, de tilfører Norge en disiplin og vinnervilje vi mangler. Men Ekstremistan handler ikke bare om innvandrere – det handler om oss selv, sier Nore.

Og lener seg tilbake så han nesten ligger på stolen. Vi er fremme i hjertet av Williamsburg. Rundt den solfylte uteserveringen svinser bebrillede, smalskuldrede og skraptynne hipstere, de fleste fra Nord-Europa.

–Jeg gråter ikke over at det gamle Norge forsvinner. Tvert imot, om vi blander håp og realisme, kan innvandringen på sikt styrke vår nasjonale identitet. Samtidig blir fotballandslaget bedre, smiler Nore.

SIGNE PRØIS, frilansjournalist