Boken som jødiske Daniel Mendelsohn (49) er ute med på norsk nå – The Lost eller Forsvunnet – er historien om seks av hans familiemedlemmer som levde i en polsk by under siste verdenskrig og alle ble myrdet.

Den er en uvanlig sakprosabok ved at den så åpent forteller om hvordan historien i boken blir til mens den skrives. Forsvunnet viser altså frem ikke bare resultatet, men også jakten på fakta, jakten på de små historiene som skaper den store.

Ble bestselger.

Forsvunnet er blitt en internasjonal bestselger, og ble kåret til en av årets beste bøker da den kom, blant annet av New York Times og Washington Post. Den fikk også National Book Critics Circle Award.

Selv er Mendelsohn en av USAs mest leseverdige kritikere av litteratur, musikk og teater. Han skriver jevnlig i New York Review of Books, New York Times og New Yorker. Han har også et professorat i antikkens kultur ved et av USAs beste private universiteter, Bard College i New York.

Homofil med barn.

Mendelsohn er homofil og bor alene på Manhattan, men har samtidig foreldreansvar for to barn som bor med sin mor i New Jersey.

–Det går stadig diskusjoner her i landet om homofile og barn. Hva skjer i USA?

–Når jeg er i selskaper i New York med andre homofile, tar nesten alle frem bilder av sine barn nå for tiden...

–Er det en annerledeshet som går tapt når homofiles livsstil blir så mye likere andres? I din debutbok The Elusive Embrace (Den flyktige omfavnelsen) skriver du om hvordan du en tid levde to parallelle liv. Du hadde foreldreansvar for et lite barn, samtidig som du tok aktivt del i en homofil «lystkultur» på Manhattan. To veldig forskjellige måter å leve på, for å si det mildt?

–Et menneskes identitet består av en rekke faktorer. Selv om jeg ikke har forutsetninger for å dele livet med en kvinne, har jeg ønsket å oppdra barn, fordi jeg selv kommer fra en stor familie. På samme tid ønsket jeg i en periode å ta del i en intens, rent maskulin kultur der begjæret og de flyktige møtene og bekjentskapene spilte en hovedrolle.

Jeg har alltid ønsket å motsi heterofile venner som forteller meg at siden jeg er homofil hverken kan eller bør jeg få barn. På samme vis har jeg strittet imot andre homofile som ønsket at jeg skulle leve et mer tradisjonelt homofilt liv. Men det er faktisk mulig å leve to liv, føre to tilværelser.

–En genre i vår tid som gir leserne identitetsmateriale og livshistorier i en fortellende form, er biografien. Hvordan vurderer du den?

–Det er mye misnøye med romanens utvikling i USA i dag. Slik jeg ser det som kritiker, er det en genre som er inne i siste øyeblikk av sin eksistens. Og det må være greit, for ingen genre varer evig. Selvsagt finnes det eksperimentelle og postmoderne romaner, men folk ønsker rett og slett en god historie med en begynnelse, en midte og en slutt. Romanen gir dem ikke det lenger.

Slike historier finner leserne derimot i biografien, som er blitt en slående populær litterær genre også i USA. Det vi må motstå, er den sterke fristelsen til å redusere det kompliserte, altså forklare kunsten med hendelser i livet og omvendt. Det er enhver kunstnerbiografs dypeste fallgrube.

–Du investerer mye av deg selv i dine bøker – mer enn tradisjonelle universitetshistorikere?

–Neida. Forskjellen er bare at de ikke gjør sine prosesser og sine konstruksjoner synlig. I motsetning til mange av dem presenterer jeg imidlertid ikke bare resultatet, men viser selve prosessen bak forskningen. Selv har jeg alltid vært anti-teoretisk og anti-ideologisk. Ja, det er en av grunnene til at jeg ikke ble universitetsmann.

–Hva er himmelen over ditt forfatterskap, da? Hva er det som kommer i stedet for teori og ideologi?

–Det voldsomme mangfoldet av menneskelig erfaring i all sin forvirrede og forvirrende rikhet. Jeg liker bare ikke å bli fortalt hva jeg skal tenke, hverken av teorier eller av mennesker som ønsker å gjøre det komplekse enkelt.

–Du skriver et sted at «identitet» ikke svarer på spørsmålet om hvem eller hva vi er, men at identitet snarere er selve gåten: At de som søker etter sann eller absolutt kunnskap om seg selv, ikke finner svar, men bare flere gåter. Er ikke det å se identitet som en prosess og gåte noe som forutsetter en ganske privilegert posisjon? Er det ikke slik at de fleste mennesker snarere søker en avklart, stabil identitet?

–Kan så være. Men det å betrakte identitet som en gåte er også en politisk handling, en motstandsstrategi. For det er så mange krefter i vårt samfunn som ønsker å redusere hver og en av oss til en fast og enkel identitet. Se på nettbokhandelen Amazon. De trenger å fastslå hvem du «er» for å vite hva du vil kjøpe: «Hvis du likte den boken, vil du også like denne», som de skriver i sine anbefalinger. Hva! Tror de jeg er en programmert laboratorierotte?

–Hva betyr det at vår generasjon er den siste som kan forholde seg direkte til overlevende fra Holocaust?

–Vel, det er en uunngåelig side ved all historie at levende kilder forsvinner. Dette får oss til å innse at vi fortsatt, 65 år etter slutten på den andre verdenskrig, faktisk er ganske nær det som skjedde dengang. Mine familiemedlemmer som døde i konsentrasjonsleirene, kunne ha vært grandonkler og grandtanter som jeg ville ha reist og besøkt i Polen på 70- og 80-tallet. Ja, de kunne ha vært del av mitt liv inntil i dag.

For slik er det: Mine barn har aldri møtt en eneste Holocaust-overlevende, mens jeg selv har vært omgitt av dem. Å se og få ta på deres tatoveringer fra leirene var en del av min oppvekst. Når de siste muntlige kildene fra Holocaust nå dør, blir feltet lagt åpent for flere.

–Gjør det oss mer sårbare for Holocaust-fornektelse og historierevisjonisme?

–Jeg vet ærlig talt ikke. Det er alltid en uunngåelig del av historiefaget ikke å vite. Tenk på hvor veldig mange kilder som ikke overlever til enhver tid: Det materialet som er overlevert oss fra antikken, er jo bare en ørliten del av alt som ble skrevet. Og de greske kildene vi leser, er igjen kopier av kopier av kopier av kopier...

–Du skriver et sted at «å reise i Europa i dag er som å være på en kjempestor gravplass». Alt som ikke er, minner deg om hva Europa kunne ha vært i dag, hvis ikke Holocaust hadde funnet sted.

–Det slår meg, særlig når jeg er i Øst-Europa, at døden finnes like under overflaten alle steder, både bokstavelig og billedlig talt. Reis i Polen og i Baltikum: Hvert eneste lille sted du kommer vil noen spørre deg: «Ønsker du å se massegraven?»

Oskar Schindler, i dag mest kjent fra Steven Spielbergs film Schindlers liste, reddet 1100 jøder. Nå har de kanskje 18000 etterkommere. Gjør en lignende regneoperasjon for de seks millionene som døde. Da forstår man at europeisk kultur kunne ha vært en helt annen i dag, sier Daniel Mendelsohn.

twitter.com/KnutOlavAmas