Ingunn Økland er kommentator i Aftenposten

FOTO: Fuhr Bodil

I vinter er det 50 år siden den første norske studenten avla eksamen i faget allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Det skulle vise seg å bli et suksessrikt fag med enorm appell til unge mennesker med interesse for litteratur, men uten intensjoner om å bli lærer. Sammenlagt har landets fire store universiteter utdannet tusenvis av personer i allmenn litteraturvitenskap.

50-årsjubileet er markert med seminarer og debatt i Oslo. Den italienske professoren Giuseppe Mazzotta kunne dessuten sette jubileet i internasjonalt perspektiv, da han nylig foreleste om «samtidens litteraturdebatter» på UiO. Samtidig er den norske nestoren i faget, Atle Kittang, aktuell med en ny essaysamling, ikke uventet med prototypisk litteraturvitenskapelig tittel, Diktekunstens relasjonar (Gyldendal).

Sekterisk.

Det er imidlertid et tvetydig jubileum, i likhet med 50-årsdager flest. «Vi har mistet nyhetens interesse og muligens evnen til å forføre,» sa førstelektor Inger Østenstad under feiringen på Litteraturhuset nylig. Tidligere studenter som Vigdis Hjorth, Bjarne Buset og Siss Vik underholdt med kuriøse anekdoter fra det sekteriske miljøet ved Universitetet i Oslo. Fornøyd skåling i musserende vin ble ledsaget av en viss galgenhumor: Er vi på retur?

Faktum er i hvert fall at studenttallet synker jevnt og trutt på alle universitetene. I gullåret 2000 hadde instituttet i Oslo 350 studenter, dette er nå halvert.

De ansatte vil forståelig nok forklare nedgangen med utenforliggende årsaker; den skyldes en forhatt kvalitetsreform og det nye tellekantsystemet. Byråkratiske fenomen av typen poengsystemer og gjennomstrømningsstrategier er nærmest uforenlig med dette fagets natur. I tillegg er dagens studenter i større grad opptatt av de ulike fagenes matnytte, og der skårer litteraturvitenskap som kjent lavt. Hva man skal «bli» med mastergrad i allmenn litteraturvitenskap? Det ender ofte opp med dårlig betalt frilansarbeid, for dem som ønsker å holde seg til faget. Aftenposten har fått svimlende 300 søkere til engasjement som litteraturanmelder.

Demoner.

Jo, de ytre «fiendene» kan være reelle nok. Men kanskje er fagets indre demoner mer interessant i et historisk perspektiv. For nedgangen nå skyldes ikke minst et etterslep av stiv og formalisert litteraturteori, der litteraturens historie, nasjonalitet, moral, holdninger og liv er grundig neglisjert til fordel for stramme litterære analyser.

Nærlesning, autonomi, strukturalisme, intertekstualitet, dekonstruksjon, diskursanalyse, kanon, pragmatisme, autentisitet, intensjonalitet: I sentrum av dette faget finnes det en hard kjerne av begreper som i dag har fått et litt støvete og livsfjernt preg.

Det samme gjelder fagets grunnvoll. Tiden er nok ute for å påstå at litteratur og teori som unektelig er skapt i den vestlige verden har krav på status som allmenn. Bare for få år siden laget tre ansatte en ny bok om Vestens viktigste verker med overskriften Verdenslitteratur. Asiatisk og afrikansk litteratur ble behandlet i bisetninger. Utdatert er også ideen om at fransk og amerikansk litteraturteori kan brukes på bøker fra et hvilket som helst land og en hvilken som helst epoke.

Teorifabrikk.

For det jo hovedsakelig fra disse landene allmenn litteraturvitenskap har hentet det teoretiske fundamentet. I løpet av den 50-årige historien er det ikke fostret en eneste betydelig norsk litteraturteoretiker. De driver alle sammen med formidling – og justering – av utenlandske teoretikere, det være seg Roland Barthes på 1970-tallet, Jacques Derrida på 1980-tallet eller Paul de Man på 1990-tallet. Slik sett er det temmelig misvisende når allmenn litteraturvitenskap smykker seg med betegnelser som «begrepslaboratorium» og «teorifabrikk».

Rasehest.

Når det er sagt, så dreier det seg om mange dyktige formidlere. Ja, faget startet som et helt nødvendig korrektiv til de nasjonale litteraturhistoriefagene. Den første betydelige avhandlingen var Obstfelder og mystikken av Arne Hannevik fra 1960 – en detaljert «nærlesning» inspirert av angloamerikansk teori om diktet som en selvstendig enhet. Raskt oppsto det et markant spenningsforhold til den klassiske filologien, som her ble truet av en slags litteraturfagets rasehest: På allmenn litteraturvitenskap skulle tekstene være estetiske objekter med krav på egeninteresse, ikke et sammensurium av nasjonalisme og persondyrking – slik det på den tiden var tendenser til innenfor litteraturhistoriske fag som fransk, norsk og tysk.

Men indirekte bidro litteraturvitenskapen til å stramme opp også disse fagene, slik at vi som studerte nordisk språk og litteratur på 1990-tallet leste mye av den samme høyttravende teorien som studentene på allmenn litteraturvitenskap. Skjønt, vi ertet dem for å begynne «dekonstrueringen» av poesien omtrent før de hadde lært forskjellen på verselinjer og strofer.

Allmenn litteraturvitenskap nærmet seg på sin side nordiskfaget ved i økende grad å velge nordiske emner. Fransk, italiensk og spansk litteratur ble kanskje for utfordrende på originalspråket? Det er i hvert fall skrevet utallige avhandlinger om nordiske emner innenfor dette faget, slik at «allmenn» i praksis nærmet seg «nordisk».

Lei av seg selv

. Så hvor skal faget nå ta veien? Er det uløselig lenket til den litterære modernismen, slik den vokste frem etter krigen, med insistering på litteraturens selvstendighet. Eller vil det klare å tilpasse seg en ny tidsalder, der både globalisering og migrasjon endrer litteraturens vilkår radikalt.

I virkeligheten er mange litteraturvitere selv lei av det innelukkede universet de ble dannet i. I Oslo var Erik Bjerck Hagen den teoretiske frontfiguren på begynnelsen av 1990-tallet. I høstens utgivelse Den norske litterære kanon 1700-1900 harselerer han over litteraturvitenskapelige kvalitetskriterier som kompleksitet og flertydighet: «Bare det er komplisert og uutgrunnelig nok, så er det også godt...» En annen professor som søker seg ut i et større rom, er Arne Melberg. Han har de siste årene arbeidet med forfatterskap som blander fiksjon og biografi, eksempelvis W.G. Sebald.

Moral.

Kanskje er det altså samtidslitteraturen som nå må endre litteraturvitenskapen. Det er litteraturen som nå kaller på nye lesemåter, der liv, historie og moral igjen blir noe mer enn estetiske størrelser. Ja, samtidslitteraturen blir stadig mer personlig og livsnær, i Norge demonstrert ved årets to kandidater til Nordisk Råds litteraturpris, Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal.

Men selv om mange ønsker seg over i den nye tid, sitter den gamle tid i ryggmargen. Vi er redde for å virke moraliserende eller intimiderende. Det ser vi ikke minst i mottagelsen av Min kamp. Første bok, der et nærmest samlet anmelderkorps unnlot å ta stilling til de etiske problemene ved utgivelsen. Selv etter at forfatterens familie kalte prosjektet for judaslitteratur, valgte anmelderen i Bergens Tidende å snu ryggen til hele problemstillingen. «I rollen som bokanmelder er jeg satt til å vurdere de estetiske kvalitetene ved litterære verk og ikke de moralske sidene ved forfatterens prosjekt,» skrev Gro Jørstad Nilsen i anmeldelsen av Andre bok. Hun har hovedfag i allmenn litteraturvitenskap.

Litteraturvitenskapen har lært oss å nærlese litteraturen med stor tålmodighet. Samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den.

INGUNN ØKLAND

kommentator i Aftenposten