Vi møtte den prisbelønnede regissøren for en samtale om en kjip skuespiller, kameraten Roman Polanski, terrorisme, og hans siste film The Essence of Killing.

Han ser ut som en rufsete Karl Lagerfeld, kledd i helsvart og med smale, svarte solbriller. Kunstnerstilen er så gjennomført at bestillingen av en Bloody Mary fremstår som et spørsmål om å få servert prikken over i-en. Men bevares, en søndag ettermiddag i februar er ikke den norske hotellbaren åpen, så den berømte regissør Jerzy Skolimowski må ta til takke med et glass rødvin.

–Det er blitt en vane, sier Skolimowski om den særegne måten å jobbe på. Ulikt de fleste klipper han sine filmer underveis i produksjonen, noe som lett fører til 20 timers arbeidsdager. Og mørke solbriller, tipper vi. Vi er så heldig å møte ham samme dag som han har kvittet seg med den brysomme mannen, også kjent som den myteomspunnede hovedrolleinnehaver Vincent Gallo. Ryktet om at Gallo allerede har skjelt ut «halve» Oslo, har nådd Aftenpostens journalist før hun har står i foajeen til det, etter regissørens smak, litt for hippe hotellet i Oslo sentrum.

Grusomt.

–I dag har jeg rukket å se Nasjonalmuseet og svi av 2000 kroner på kunstbøker, smiler Skolimowski.

Hva så den tidligere bokseren, poeten, skuespilleren og fremdeles aktive maleren der? Den verste Matisse han noensinne har sett.

–Den var grusom! Hvordan kunne han signere den? Du har sett den? En sånn, liten brun greie, sukker Skolimowski og rister på hodet. Hans egne bilder skal visstnok henge hjemme hos kjente kunstsamlende Hollywood-profiler som Jack Nicholson og Dennis Hopper.

Afghanistan.

«Den største amerikanske filmkritiker» og kunstmaler, Manny Farber, mente at film måtte vurderes som en visuell kunstform. Skolimowski mener derimot at maleri og film ikke har noe til felles.

–Når jeg lager film, mobiliserer jeg mine intellektuelle krefter til å gå ut med maksimal energi. Uheldigvis kan jeg ikke male når jeg lager film, det er som om jeg bruker en annen del av hjernen min. Det er ikke det at jeg komponerer på en annen måte, men det er to helt forskjellige ting, sier Skolimowski, som ikke liker å analysere det han lager altfor mye.

Vi sitter i hotellets tomme restaurant og snakker med regissøren som sjelden reiser tomhendt fra filmfestivalene i Cannes og Berlin. Som har kommet til Norge for å spille inn en film inspirert av medienes beretninger om amerikanske fangetransporter, som i all hemmelighet har fraktet muslimske fanger rundt om på europeiske militærbaser. I The Essence of Killing kræsjer en militær konvoi, og en afghansk terrormistenkt fange (Vincent Gallo) flykter. Filmen følger Gallos kamp for å overleve i et landskap som spiller en egen rolle, forteller Skolimowski og kaller det foreløpige resultatet en vellykket sammensmelting av polsk og norsk natur.

Vagt.

For 30 år siden planla han en film i Norge, som det ikke ble noe av. Nå er Skolimowski uansett tilbake på gamle tomter i en samproduksjon mellom Polen, Frankrike, Irland og Norge. Han har vært politisk i sine filmer før, og er det gjerne igjen. Men på vagt vis. De politiske forholdene i filmen er uklare, det eneste språket man hører er engelsk, og man får vite at året er 2008.

–Vi vet ikke hvor handlingen finner sted, men vi vet fra media at CIA i flere hemmelige operasjoner har levert fanger til ulike land, deriblant Polen og Norge. Dette er et problem flere og flere land vil avsløre.

–Jeg er sikker på at det politiske aspektet vil bli brakt på bane av mange. For meg personlig er ikke det politiske det primære temaet her, men den menneskelige skjebne. Og hva slags situasjoner som får et menneske til å oppføre seg som et dyr, som en ulv som må drepe for å overleve, sier Skolimowski.

Ond.

Han er velformulert, og hvert spørsmål møtes med interesse, men også et smil når vi er litt vågale og plukker opp tråden fra tidligere i samtalen. Vi trodde nemlig ikke det var flere regissører igjen som turde å jobbe med Vincent Gallo. Hovedrolleinnehaveren hans er viden kjent for å være humørsyk, uberegnelig og kranglete.

–Vi prøvde å kvitte oss med ham så fort så mulig, smiler Skolimowski.

–Sånn er hans karakter, han kan ikke noe for det. Når jeg bestemte meg for å lage denne filmen, visste jeg hvilken sjanse jeg tok. Han er den ideelle til rollen, og hvis det ikke hadde vært ham, hadde jeg inngått kompromisser og ikke fått den rollefiguren jeg ønsket. Det at Vincent er ondskapsfull på privaten, hjelper på portretteringen av rollefiguren, som på ingen måte er en snill mann.

Ambivalens.

Filmstjerner kan sjarmere deg, mener Skolimowski, mens Gallo er en røffing og veldig naturlig som slemming. Og dét hjelper på saken om man ikke vil lage et helteportrett, men følge en antihelts flukt.

–Vi vet at denne mannen ikke er en god mann, men situasjonen krever at vi må sympatisere med ham, uavhengig av om vi selv vil det eller ikke. Han tar et standpunkt for oss alle. Han må tape, men han fortsetter å slåss, sier regissøren. Han tror kampen vil skape følelsesmessig ambivalens hos publikum, og at han tror det vil spenne fra medynk til nåde. Når det kommer fra en regissør som har for vane å bruke alt fra noen få timer til et par-tre dager på sine prisvinnende manus, virker det veldig troverdig.

Jesus.

På 60-tallet var han en av få polske kunstnere som utfordret kommunistregimet, og filmen han selv anser som en av sine beste, den satiriske filmen Hands Up!, ble svartelistet og forbudt av polske myndigheter. Mot dette historiske bakteppet er det lett å forstå regissørens fascinasjon for den enkeltes kamp mot de mange. Samtalen dreier seg inn mot den nye runden med karikaturer, og nylig avholdte demonstrasjoner i Norge. Skolimowski stiller inngående spørsmål om hva som har skjedd i Norge, før han svarer.

–For å være ærlig er jeg ikke for at man skal ydmyke og provosere. Jeg ser mennesker, deres religiøse orientering er sekundært, sier han.

Vi ymter frempå om at det motsatte faktisk er sensur han selv har vært utsatt for.

–Ja, men forstå at hvis Jesu Christus hadde blitt portrettert på samme måte, hadde vi ikke blitt glade. Så hvorfor må alt under den samme paraplyen vi kaller ytringsfrihet, som tillater oss å krenke deres følelser og deres tro på Gud? Mennesker bør ha såpass sensitivitet.

Kamikaze.

Den navnløse hovedpersonen i filmen heter Mohamed i manuset, avslører Skolimowski, og legger til at han er nysgjerrig på hvordan muslimer vil motta karakteren. Om den vil tolkes negativt, eller positivt fordi han slåss så modig.

–Det var mot i det å angripe World Trade Center, og i det at terroristene drepte seg selv. Det var en kamikazeaksjon, og kamikazekrigerne var helter for japanerne, akkurat som terroristene er helter for andre, sier Skolimowski og legger til at filmen skal være en fysisk og psykisk kraftanstrengelse.

–Jeg kalkulerer denne balansen, mellom det negative han gjør, og det motet han viser. Så hvordan vil muslimer egentlig se på ham¿ og meg?

Polanski.

Tidligere makker og gode studiekamerat, regissøren Roman Polanski, deltok nylig i Berlin med et thrilleraktig plott. Det vil si at filmen hans var der, Polanski selv sitter i husarrest i Sveits på grunn av en 30 år gammel voldtektsanklage. Filmbransjen er delt i hva de mener om Polanski, men hos Skolimowski aner vi støtte.

–Det er en veldig trist sak. I dag er Roman et annet menneske, sin egen bestefar målt i alder. Skal han straffes for dette nå? Han straffes hver dag, gjennom det de små barna hans opplever for tiden, sier Skolimowski.

Essensen.

Fordelen med å intervjue en regissør som klipper filmene underveis, er at man kan spørre om det han ser har gjort ham fornøyd.

–Det ser fenomenalt ut. Det ser allerede fantastisk ut, og jeg er klar til å tilgi ham (Vincent Gallo – journ.anm.) alt. Han er en metodeskuespiller og de er gale. Ved å være i karakteren og få følelse av å bli fremmedgjort¿ kanskje var det derfor han ville ha alle mot seg her, føle seg undertrykt og forfulgt? Sett sånn er jeg nesten klar for å unnskylde ham, smiler Skolimowski.

Vi spør ham om filmtittelen, om hva essensen i å drepe består i.

–Jeg mener denne tittelen er dyp nok, den peker ikke på hva essensen er, men vi snakker om å dø, drepe og det å være et mål. Alt det utgjør essensen av det å drepe. Derfor tror jeg tittelen er ganske presis, sier Skolimowski, som tror på mirakler. Dermed også at en versjon av filmen kan bli klar til årets filmfestival i Cannes. Med et manus skrevet på to timer.