For 130 år siden skapte Henrik Ibsens teaterstykke Et dukkehjem sensasjon i Europa, fordi det viste en gift kvinne som forlot familien for å realisere seg selv. Opprøret mot «den umoralske mor» var så stor at Ibsen var tvunget til å skrive en alternativ slutt.

Det er hvor Europa var i 1879. Det er der Iran er i dag.

Irans kvinner eier ikke sine sjeler eller kropper, de eies av fedre og ektemenn. De som har utdannelse, praktiserer frihet i hemmelige selskaper i private hjem, hvor de tar av sløret og leser forbudte romaner som Den store Gatsby. Deres fester blir ofte avbrutt av politirazziaer, hvor kvinnene blir brakt til sykehus med makt og undersøkt om de fremdeles er jomfruer. Om de blir tiltalt for utroskap, kan de risikere dødsstraff ved steining.

Jeg kan ikke motstå fristelsen til å sammenligne henne med østeuropeiske opposisjonelle som Vaclav Havel eller Adam Michnik. De var skarpe, narsisstiske supermenn – symboler på mannlig intellektuell eros. Hun er deres motstykke – ydmyk, 35 år ung, men gammel og vis som jorden selv.

Hun besvarer mitt batteri av spørsmål med en blanding av latter og politisk ukorrekthet.

Nina Witoszek: Etter gatedemonstrasjonene i Teheran i fjor kalte president Ahmadinejad deg for lederen av «fløyelsrevolusjonen». Definerer du deg som en revolusjonær?

Shadi Sadr: Nei! Jeg er en feminist og en advokat som forsøker å stoppe brudd på menneskerettighetene!

Witoszek: Som betyr at du har tatt avgjørelsen om å leve farlig. Hva eller hvem inspirerte deg?

Sadr: Jeg ble feminist på grunn av min datter. Før jeg fikk henne, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg hadde utdannede foreldre, jeg studerte, jeg valgte min ektemann. Men da jeg ble gravid og legen fortalte meg: babyen din blir en jente, knakk jeg sammen. Jeg klarte ikke å forestille meg at jeg kunne ha en lykkelig datter i en verden som ikke behandler kvinner som mennesker. Kanskje derfor bestemte jeg meg for å bli en «feministadvokat» – for å være i stand til å forsvare min datter mot diskriminering.

Witoszek: Men samtidig utsatte du henne for risikoen for å miste deg som mor.

Sadr: Det er vanskelig. Da jeg var plassert i enecelle, ble jeg gal av å bekymre meg for henne. Jeg trengte å fortelle noe til meg selv for ikke å bryte sammen. Så til slutt sa jeg til meg selv: Min datter er mitt vitne! Det hjalp.

Witoszek: Nå forsvarer du kvinner som er truet med steining. Hvor bred er den sosiale anerkjennelsen av steining i dagens Iran?

Sadr: Det er sterk sensur, så det er lite bevissthet rundt steining blant vanlige folk. Når vi forteller dem om ofrenes lange, ubeskrivelige lidelser, er mange sjokkerte. Men de fleste mener at sex utenfor ekteskap bør straffes.

Witoszek: Hva er din strategi i kampen for kvinners rettigheter?

Sadr: (Latter) Inkonsistens! Vi kan ikke koste på oss å skrike som muslimske menn du ser på TV-skjermene! Vi er som seilere; studerer alltid vinden, bruker smutthull i systemet og mobiliserer internasjonalt press. Den islamske revolusjonen annullerte nesten alle kvinners rettigheter: Retten til skilsmisse, til arbeid utenfor hjemmet, omsorgsrett for barna, frie valg. Så nå har vi ingenting å tape.

Witoszek: Vil du beskrive din verden som totalitær?

Sadr: Absolutt. Vårt regime og de klassiske totalitære systemene deler samme grunnholdning. Ikke bare kontrollerer de borgernes privatliv; de tvinger dem til å bli medskyldige i sine forbrytelser. De vender kvinner mot kvinner, de indoktrinerer dem til å akseptere vold, løgn og drap. Og de kveler alle uavhengige, frittenkende individer.

Witoszek: De mest sentrale frontfigurer for den iranske demokratibevegelsen er kvinner, intellektuelle som deg, Shirin Ebadi og Azar Nafisi. I den polske Solidaritet-revolusjonen har feministenes sak blitt totalt utslettet av den «generelle» menneskrettighetskampen. Resultatet er at dagens Polen fortsatt er preget av en semipatriarkalsk kultur. Hvordan skal dere sikre at feminisme blir en del av et fremtidig demokrati?

Sadr: Vi passer på at demokratibevegelsen ikke blir kjønnsblind. Frihet og likestilling er utenkelige innenfor den islamske republikken. Vi må endre vår konstitusjon, oppheve stillingen som Opphøyet leder og oppløse unionen mellom politikk og religion.

Witoszek: Og du sier at du ikke er en revolusjonær! Men OK: Tusener av norsk muslimer protesterte nylig mot Muhammed-karikaturer i en norsk tabloidavis. Har du noen kommentarer?

Sadr: Islamske fundamentalister er opptatt av sin religiøse identitet, og de protesterer fordi de føler seg krenket og vil ha respekt. Det uheldige er at budskapet de kommuniserer, er: «Vi vil ha respekt for vår fundamentalisme, ikke for menns og kvinners menneskeverd.»

Witoszek: I 1979 marsjerte tusener av Irans kvinner imot den påbudte hijab. I dag, i vestlige land, er mange muslimske kvinner imot et sekulært forbud mot hijab.

Sadr: I Norge kan hijab uttrykke en kulturell tilhørighet, til og med individualitet! Men vi kan ikke glemme at i Afghanistan eller Saudi-Arabia er slørpåbud overvåket av politi, og alle avvikere risikerer en voldsom straff. Der er burka et plagg gjennombløtt med blod. Så jeg er imot slør ut fra et kjønnsperspektiv, men ut fra et menneskerettighetsperspektiv vil jeg selvsagt forsvare retten til å ha det på.

Witoszek: Kan vi ha en liberal islam?

Sadr: De opplyste religiøse reformister hevder at vi kan ha en «god islam» som skal overvinne Taliban. De sier: La oss gå til Koranens hovedbudskap, som dreier seg om frihet og likestilling for alle. Men min erfaring er at det faktisk ikke strider mot Koranen å piske kvinner fordi de nekter å tilfredsstille sine menns begjær. Og det strider ikke mot islam å betrakte homoseksuelle som udyr. Jeg mener at vi kan ikke gå tilbake til en «god islam» så lenge det finnes en teologisk og juridisk begrunnet godkjennelse av disse ugjerningene. NINA WITOSZEK

Nina Witoszek er forfatter og professor ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo. Hun er også Signert-spaltist i Aftenposten.