Yoko Ono: - Jeg lever i nå’et, ikke i fortiden

Etter 50 år som kunstner og musiker, jobber hun fortsatt nesten døgnet rundt. Og 30 år etter mordet på John Lennon, bærende kraft i The Beatles, har Yoko Ono selv toppet en av Billboard-listene fem ganger – og det bare siden hun rundet 70. Nå har hun nylig gitt ut et ganske kritikerrost album sammen med sønnen Sean.

John Lennon har udødeliggjort henne i mer enn én sang, ikke minst «Oh Yoko!» fra 1971:

In the middle of the night, In the middle of the night I call your name, Oh Yoko, Oh Yoko, My love will turn you on

Delta selv

Det tok noen år etter drapet på mannen før hun ble offentlig aktiv igjen. Nå er hun det til gagns. De siste årene er musikken hennes remikset av tidens ledende DJ-er og musikere. På mikrobloggstedet Twitter er det mer enn 800000 mennesker som leser meldingene hennes daglig. Og under Venezia-biennalen i fjor ble hun tildelt Gulløven for hele sitt kunstnerskap, som omfatter bildende kunst, performance, musikk og film.

Hun har alltid hatt dette spennet, latt livet gå over i kunsten og sett fredsaktivismen som del av kunsten. Både kunstprosjektene og aktivismen benytter da også samme metode: Direkte henvendelser til andre om å handle, foreta seg noe konkret. I kunsten kaller hun det «instruction works».

Mange konflikter

Hun får fortsatt skylden for å ha splittet Beatles, er vant til å bli kalt både bitch og heks, og hatet mot henne har i dag fått nytt liv på nettet. Hun har vært i bitter strid med Paul McCartney om Beatles-rettigheter, og er blitt beskyldt for å gå for langt i å utnytte Lennon kommersielt.

Hun har visstnok fire livvakter. En av hennes tidligere livvakter stjal private foto og ble arrestert for utpressing. Nå er det forbudt å ta bilder av henne i den private leiligheten i The Dakota på hjørnet av West 72nd Street og Central Park West. Det var utenfor hovedinngangen John Lennon ble skutt i 1980, og døde på vei til sykehuset. Ono har i et intervju beskrevet tapserfaringen:

«Jeg følte den intense smerten ved å miste en du elsker brått, uten forvarsel, uten å ha tid til en siste omfavnelse eller et siste ’Jeg elsker deg’. Smerten og sjokket ved det plutselige tapet er fortsatt med meg hvert eneste øyeblikk hver eneste dag. Da jeg berørte Johns side av sengen vår om natten 8. desember 1980, merket jeg at den fortsatt var varm. Det øyeblikket har forfulgt meg siden.»

Strawberry Fields

Yoko Ono Lennon, som er hennes fulle navn, bor ennå i den samme leiligheten på toppen av Dakota-bygningen. Den har utsikt til minnestedet Strawberry Fields i Central Park. Utenfor The Dakota er det alltid skuelystne.

I leiligheten er det hvitt over alt, dype tepper på gulvene, dempet belysning. Vi sitter i et nær 100 kvadratmeter stort kjøkken og snakker, Yoko Ono med solbrillene balanserende nederst på nesen.

Vi snakker om hennes siste plate, Between my head and the sky, spilt inn med sønnen Sean og japanske musikere. Albumet spenner fra elektrofunk til kammerjazz og utfordrer som vanlig musikalske grenser.

Jeg gleder meg over at albumet er blitt såpass godt mottatt. Det skal bli flere nye plater!

– Møter du fordommer og kritikk fordi du sprer deg på så mange felter? Mens mange kunstnere har nok med å mestre ett område, er du både musiker, bildende kunstner og performancekunstner.

– Jeg møter dem. Uttrykket «jack of all trades» er utvilsomt ment negativt. Likevel ønsker jeg ikke å være så selektiv med hensyn til hvilket medium jeg velger å arbeide i. Jeg kan jobbe med hva som helst!

– Du er også en suksessrik forretningskvinne.

– Jeg vet ikke dét. Det er så mange mennesker i dag som er milliardærer.

Yoko Ono blir først virkelig engasjert når vi begynner å snakke om aktivisme og politikk. Hun mener kunstnere har stort potensial til å øve påvirkning og makt i dag.

– Toppolitikere i dag er i hardt vær fordi de er omgitt av så mye tungt byråkrati som de må skjære gjennom for å oppnå resultater. Kunstnere, derimot, kan uttrykke seg fritt. Slik sett kan vi lykkes i å gjøre verden mer rettferdig.

Yoko Ono har erklært at hun ikke liker mediene, og mener at det meste som står om henne der, er ren diktning. Kanskje er det derfor hun svarer haiku-aktig kort på de fleste spørsmål. Kanskje er det hennes stil uansett.

Enkle budskap, små skritt

I midten av mars holdt hun foredrag på Oxford University under tittelen «A quiet revolution». Også det kort, mer en appell enn en forelesning. Hennes tanker har alltid kommet frem i fragmenter. I Oxford-talen kom det enkle budskap om kjærlighet og fred og hva enkeltpersoner selv kan gjøre for å forbedre sine omgivelser – en stille revolusjon ved små skritt. «Ring din mor og fortell at du er glad i henne. Ikke vent med å ringe til du trenger hjelp til noe.» Noen blir provosert av det de ser som banaliteter. Noen kaller henne «dum». Men ut og frem når hun.

– Du er aktiv på nye sosiale medier som MySpace, Facebook og Twitter?

– Det er så mange som skriver til meg hver uke. Hver helg prøver jeg derfor å svare ca. 20 personer på Twitter og gjør svarene tilgjengelige for alle.

– Men gir det deg selv noe som helst å delta slik?

– Jeg lærer mye om hva folk flest er opptatt av i dag, hva de tenker. Ingenting er viktigere.

– Du mener det finnes aldersrasisme i dag?

– Absolutt. Jeg har selv vært offer for sexisme og rasisme. Og nå er jeg utsatt for «ageism», for gerontofobi – eller aldersdiskriminering. Det er ikke et spesielt problem i USA, fenomenet finnes alle steder, muligens med unntak av enkelte muslimske samfunn – men der finnes det til gjengjeld sexisme og rasisme i overflod.

– Du er 77 år nå – det er fascinerende.

– Hvorfor skulle det være «fascinerende»?

– Tja, kanskje er mitt utsagn et eksempel på gerontofobien du påpeker... Når det er sagt: Du ser mye yngre ut enn 77. Og ditt aktivitetsnivå er veldig høyt. La meg spørre: Hvordan viser aldersdiskriminering seg i dag?

– Vestlig livsstil og kultur handler nesten bare om ungdom. Den skjønner ikke at eldre mennesker også er «nyttige». Det finnes forespørsler jeg ikke får fordi folk tror jeg er for gammel.

– Hva ønsker du å bli spurt oftere om, da?

– Å gjøre performance-opptredener. Danse mer. Synge mer.

Hun vil gjerne skrive flere politiske og aktivistiske tekster, det eneste hun ikke vil skrive, er fiksjon – fordi hun ikke har tid.

– Jeg vil forresten heller ikke skrive noen biografi, hverken om meg selv eller livet med Lennon. Da måtte døgnet hatt 27 timer. Jeg lever i nå’et, ikke i fortiden.

– Du skrev nylig på Twitter at ditt hjemsted er det stedet du velger deg. Føler du virkelig at man kan velge ens hjemsted uavhengig av hvor man kommer fra?

– Selvsagt kan man det. Jeg føler likevel ikke at New York er mitt hjemsted, selv om jeg har bodd her i mange tiår. Jeg giftet meg med en engelskmann og elsker London.

– Noen anbefalinger utenom mainstream for folk som besøker New York?

– Hva som helst, du vet godt at det er en by som har alt! Men folk som kommer hit, må være veldig forsiktige så de ikke blir skutt og drept...

Hun ler. – Sorry, legger hun til med glimt i øyet.

– Det er 30 år siden Lennon ble drept i år. Hvordan har denne tiden vært?

– Det har vært vanskelige år. Men jeg har hatt vår sønn Sean og har ønsket å leve for ham, gjennom ham.

– Du ser på deg selv også som en fredsaktivist. Men hjelper det arbeidet? Du mener at 99 av 100 mennesker i dag er sterkt opptatt av fred. Men våpenindustrien er fremdeles en av de største vi har, og det finnes kjernevåpen nok til å utslette livet på jorden mange ganger.

– Sant nok. Men ingen bruker kjernevåpnene. De bare er der. Jeg tror på ingen måte at vår verden av i dag skapes av politikere. Det er hver enkelt av oss som må gjøre noe hvis vi skal få til endringer.

– På dette punktet – deltagelse – virker det som om det finnes et fellestrekk i ditt syn på kunst og politikk. Men politikere har likevel stor makt som premissgivere?

– De har ikke egentlig det. Makten befinner seg til syvende og sist hos folket, og folket må bare innse det. Jeg driver et kontinuerlig bevissthetsarbeid for å få dem til det – gjennom foredragene, gjennom det jeg skriver, gjennom kunsten.

– Hvordan vil du bli husket når du engang er borte?

– Jeg ønsker å bli husket for det jeg kommer til å gjøre etter denne dagen sent i mars 2010 når jeg sitter og snakker med deg. For fortiden er fortid. Den er borte.

– Er du redd for å dø?

– Jeg har det for travelt med å leve.

– Er du singel?

– Det har du ingenting med.

– Regner du deg ennå som feminist?

– Ja. «Feminist» er ikke lenger et skittent ord, og det er fremdeles nok av likestillingsoppgaver å ta fatt på, også i USA. Dette er et mannssamfunn.

– Føler du det selv?

– Ja, for eksempel når du spør meg om jeg er singel. Hvorfor er du interessert i det?

– Hvorvidt man lever alene eller sammen med noen er et viktig faktum i et liv.

Jeg glemmer å si til henne at jeg ville spurt en mann om det samme.

Om John Lennon

Hennes egen drepte mann blir for øvrig et tema hver gang hun intervjues – ofte fordi hun selv vil snakke om ham.

– John Lennon beskrev deg som «verdens mest berømte ukjente kunstner; alle vet navnet hennes, ingen hva hun driver med». Føler du at du har levd i skyggen av ham, og at det tok for lang tid før du fikk anerkjennelse for ditt eget arbeid?

Hun smiler behersket:

– Vet du, jeg tror det var svært bra at jeg i så mange år ble beskyttet ved ikke å være så synlig, sier Yoko Ono.

Så småløper hun tilbake til sin PC i et arbeidsrom nesten like stort som kjøkkenet. Jeg blir lukket ut forbi to sett med solide dører og enda flere låser.

twitter.com/KnutOlavAmas