Debuten, novellesamlingen Båten, er oversatt til en rekke språk, senest svensk – men ikke norsk. Nylig var Le i Stockholm for å snakke om boken.

Nam Le har gått en lang vei. Bare tre måneder gammel ble han båtflyktning da familien forlot kommunistregimet i Vietnam og dro til Australia. Noen og tyve år gammel bestemte han seg for å bli forfatter og kom inn på en skriveskole i Iowa. I dag er han skjønnlitterær redaktør for Harvard Review i USA og bor i Frankrike.

Novellesamlingen Båten er like internasjonal som dens skaper. I en av novellene er handlingen lagt til Australia, i en annen Japan, en tredje Iran – og tittelnovellen handler om en flukt fra Vietnam. Nam Le blander freidig tilsynelatende selvbiografisk materiale med erfaringer som umulig kan være hans egne, som for eksempel når han ser verden gjennom øynene til en 14 år gammel leiemorder i Columbia.

Strålende kritikker.

Mange kritikere mener han revitaliserer novellegenren. «Jeg er ekstremt imponert. En eksepsjonell debut,» skrev nylig Dagens Nyheters anmelder Gabriella Håkansson. Og i USA fikk Båten landets kanskje ledende kritiker, den beryktede Michiko Kakutani i New York Times, til å utbryte: «Nam Les portrett av verden har en unik lyskraft og poetisk og følelsesmessig nærvær ¿ En enestående samling».

Gjør inntrykk.

Også Nam Les eget personlige nærvær gjør inntrykk, der han sitter på scenen i en fullstappet sal i Kulturhuset, Stockholms svar på Litteraturhuset i Oslo, og svarer klokt og med mild stemme på intervjuerens spørsmål. Etterpå er arrangørene av Kulturhusets «internasjonale forfatterscene» enige om at denne kvelden har vært et høydepunkt i deres årelange rekke av forfattersamtaler, og publikum står i kø for å få signert boken.

Dagen etter møter jeg Nam Le på hotellet hans.

–Hva skyldes det geografiske mangfoldet i Båten? Er det en slags global konseptlitteratur?

–Ja, det er iøynefallende, ikke sant? Men novellene er svært ulike også på andre måter; stilistisk og tematisk. Og da jeg skrev dem, tenkte jeg ikke at de skulle ende opp i en samling. Jeg ville ikke gjenta meg. Romanforfattere sier alltid at de fyller romanene sine med alt de kan og vet og føler, og at de kjenner en stor tomhet etterpå. Og jeg ser ikke hvorfor det ikke skulle gjelde for noveller også, slik var det i hvert fall for meg.

–Hvis Båten skiller seg ut på grunn av sitt geografiske mangfold, er det vel fordi så mange forfattere skriver om seg selv eller sin nære virkelighet. Hvorfor, når verden blir stadig mindre og vi reiser mye mer enn før, forsøker ikke flere forfattere å strekke seg lengre, geografisk og mentalt?

–Det er et stort spørsmål. For det første krever det en ekstra energi å bryte med det dominerende mønsteret i litteraturen. Og det mønsteret sier: Hold deg til det nære. For det andre finnes det en veldig restriktiv autentisitetstenkning i verden i dag, som går ut på at forfattere føler de diskvalifiserer seg hvis de skriver om det de ikke kjenner. I riktig gamle dager fikk forfattere autoritet til å skrive fra gudene, men i dagens samfunn, som er både fragmentert og globalt og komplisert og hektisk på en annen måte enn før, mangler vi en autoritet eller et fast ståsted fra hvor vi kan snakke. Så mange forfattere faller tilbake i seg selv, som de føler er det eneste de kan representere. Fordi vi er så selvbevisste i dag, skriver mange ikke bare om seg selv, men om å skrive om seg selv, og det er selvsagt legitimt og kanskje ærlig, men også litt snevert.

–«Fragmentert og globalt», sier du. Modernismens fragmenterte form var en refleks av en fragmentert verden. Hvordan kan dagens litteratur reflektere det globale?

–Jeg må innrømme at størsteparten av det jeg liker å lese, faktisk er skrevet av forfattere som kretser rundt det nære. Så jeg vil absolutt ikke ta til orde for en litteratur der man skriver om det som er fjerntliggende eller annerledes, bare for å gjøre det. Men jeg tror folk burde se mer på hva som er nært og fjernt fra dem. For hvis du leser mye, skjønner du at det du tror du vet, vet du ikke så godt som du tror, og at det du finner i litteraturen kan være mye viktigere for hvem du er enn, for eksempel hudfargen din.

–Jeg kjente i hvert fall en veldig empati med karakterene dine da jeg leste boken, helt uavhengig av deres nasjonalitet og kultur, fordi de er så levende. Er det slik du har tenkt, at ved å gjøre dem mest mulig individuelle, blir de også mest universelle?

–Den eneste måten å rettferdiggjøre et så store sveip jeg gjør, over verden, er å gå så dypt som mulig inn i en situasjon eller bevissthet. Så det du sier, peker mot motsetningen i kjernen av dette prosjektet: Jo mer tid du tilbringer i en annens bevissthet, jo mer empati kan du føle med ham eller henne. Men dermed blir du også mer klar over hvor løsrevet du er fra andres liv, og at du ikke kan forstå dem. De to ideene ligger under det jeg skriver.

Knausgård.

Hva synes så Nam Le om prosjektet til en forfatter som Knausgård, som i flere, tykke romaner kretser om sitt eget og andres private og ikke spesielt dramatiske liv, men som så mange lesere like fullt kjenner seg igjen i og berøres av?

–De fleste vil nok synes det er ubehagelig om deres livshistorie ble brukt til et sensasjonssøkende formål. Men hvis du skriver noe som er sant og godt og dypt nok, kan det hende at problemstillingen bortfaller. En kunstner må bevege seg dit kunsten hans tar ham – og hvis det er i det private det brenner for ham, ja, så må han inn dit. Men det bør jaggu være verdt det.

–Hvor brenner det for deg?

–Jeg følger et prinsipp når jeg skriver: Hvis noe er for stort, ufattelig eller skremmende – så bør jeg inn i det. Ta novellen min om Iran. Jeg hadde noen veldig sviktende teorier om Iran og tenkte det ville være dumt å skrive om landet når jeg ikke hadde vært der. Men jeg kom frem til at dét ikke var god nok grunn. Og det var veldig interessant å forsøke å forstå noe fundamentalt annerledes.

–Hva gjør du for å forstå?

–Jeg vet ikke, jeg forsøker å være åpen. Henry James har sagt noe sånt som at én ting er fakta, å få de ytre detaljene korrekt, men at den virkelige utfordringen ligger i å portrettere en intenst annerledes sammensatt bevissthet. For hvordan kan du gjøre det uten å overføre ditt eget tenkesett på den du portretterer? Det ville være svært lite respektfullt. Og det er svært vanskelig for noen som ikke har levd i et tyrannisk regime å forstå noen som har det. Vi ser ofte ned på slike mennesker, tenker at de er hjernevasket, at deres verden er grunn, men i virkeligheten er ingens verden grunn. Selv om den er fordreid, betyr det ikke at den ikke har verdighet.

–Siden vi er i Stockholm, har jeg lyst til å stille deg et spørsmål som har å gjøre med Nobelprisen: Hvis man ser på begrunnelsene for de siste ti årenes nobelpriser i litteratur, er det gjennomgående at forfatterskapene belønnes for å gi stemme til det eller dem som er blitt undertrykt og glemt av maktens sentrum. Er dét også en drivkraft for deg?

–Det ville være lett å rose meg selv ved å si at jeg ga stemme til de forfulgte eller underrepresenterte, at jeg tråler verden for å finne historiene deres. Men av en eller annen grunn er det slik at nettopp disse stemmene tiltrekker meg estetisk og psykologisk snarere enn politisk. Forskjellen er liten, men den er der.

Men det du sier, impliserer at det er de mektiges stemme som blir hørt. Men hvor mange beretninger finnes det egentlig der perspektivet tilhører de som virkelig har makten i politikk, næringsliv, vitenskap? Veldig få. I historien, ja, i litteraturen, nei. Litteraturen skrives av folk fra middelklassen som materielt sett har det nokså godt, som ofte har høyere akademisk utdannelse og kanskje er politisk liberale, og de skriver om sin egen desillusjon. Det er de som er de mektige i litteraturen.

CHRISTIAN KJELSTRUP