Jeg kan fortsatt – 81 år gammel – bli helt fascinert av kildene jeg leser, sier prisvinneren. Som for anledningen har lest seg opp på Holberg.

–Dagen etter at jeg fikk vite at jeg hadde vunnet, løp jeg ned på biblioteket og lånte det vi hadde av Holberg, også en del på originalspråket. Selv om jeg leser fortere på engelsk. Og jeg må si – jeg er nesten flau over at alt jeg visste om Holberg var at han hadde gitt navn til en suite av Grieg. Holberg var jo stor, han burde vært like godt kjent som Voltaire, sier hun.

–Betyr dette at du leser dansk?

–Jeg prøver i alle fall. Jeg bruker ordbok, og skal jeg ha det helt korrekt, bruker jeg selvsagt en oversetter. For historikere er det viktig å ikke bare være åpen for det som er likt mellom da og nå – men også det som er ulikt, både språklig og kulturelt. Det å lese originalteksten på originalspråket er en viktig del av ritualet mitt når jeg setter meg inn i nytt stoff.

Kjønnsforskning.

Zemon Davis er best på 1500-tallets Frankrike. Som en kollega sa om henne: «Hun er ingen allrounder. Men det er heller ikke derfor hun får prisen».

Den får hun, ifølge komiteen og kolleger, blant annet fordi hun har vært en pionér i å fortelle kvinners historie. Og for hennes tverrfaglige arbeid – der hun først og fremst har hatt glede og nytte av sosialantropologi og litteraturvitenskap.

–Spesielt når du studerer kjønn, er tverrvitenskapelig arbeid helt nødvendig. Da jeg jobbet med å organisere studier i kvinnehistorie, pleide vi å lese medisinsk litteratur, vi inviterte biologer for å bli oppdatert på det siste om kjønnsforskjellene, hormoner og genetikk – og selvsagt jobbet vi også med økonomer, statsvitere, sosialantropologer. Jeg pleier å si til studentene mine at de ikke skal prøve å gå de andre grenene i næringen – men heller lære av dem, se hvor de kan ha nytte av deres kunnskap, sier hun.

Hull i fortiden.

–Men hvorfor ble det akkurat historiefaget for deg?

–Det begynte alt på skolen. Selv tørre tall og fakta som fikk mange av vennene mine til å hate historiefaget, hadde jeg ingenting imot. Jeg slukte alt, sier hun.

Men det var mer personlige årsaker også. Zemon Davis er tredjegenerasjons amerikaner. Besteforeldrene var jødiske emigranter fra Øst-Europa.

–Foreldrene mine var opptatt av å bli amerikanere, de snakket aldri om gamlelandet. Samtidig kunne de aldri bli del av det historiske USA. Jeg følte derfor at jeg hadde et hull i min egen fortid. Og da jeg oppdaget europeisk historie i studiene, tenkte jeg: Dette er jo min historie, min fortid, min bakgrunn, sier hun.

At det ble akkurat fransk historie, kom som følge av hennes fascinasjon for den franske revolusjonen. Som også var årsaken til hennes politiske vekkelse. Det var en interesse som kostet henne og ektefellen Chandler Davis nokså dyrt.

Sabotert av FBI.

I 1952 skrev nemlig Zemon Davis en pamflett – anonymt – der hun kritiserte den pågående kommunistjakten i USA.

–Jakten ble begrunnet med at de ville stanse «antiamerikansk» virksomhet, folk som satte landets sikkerhet i fare. Men det de gjorde, var å gå løs på folk som bare brukte sin grunnlovsfestede rett til å ytre seg fritt, sier hun.

Det føderale politiet FBI fikk nyss i at hun og hennes sterkt politisk engasjerte mann sto bak pamfletten. Det endte med at de begge ble fratatt passene sine, hun ble nektet adgang til Universitetsbiblioteket, ektemannen mistet jobben, og i flere år fikk han heller ikke noen ny jobb.

–FBI dukket alltid opp og stakk kjepper i hjulene for oss, sier Zemon Davis. Etter hvert ble ektemannen tiltalt og dømt til fengsel for å ha nektet å samarbeide i kommunistjakten.

–Han var samvittighetsfange, og det er noe jeg er stolt av. Vi har begge alltid følt at ytringsfrihet er noe som er verdt å slåss for, sier hun.

Bisarr forveksling.

På 60-tallet fikk de passene sine tilbake, og flyttet til Canada, der Zemon Davis’ akademiske karrière blomstret. Men det var gjennom arbeidet med en fransk spillefilm at hun fant grunnlaget for sin mest berømte bok, The return of Martin Guerre.

Den omtaler en bisarr forvekslingssak i Pyreneene midt på 1500-tallet. Noen år etter at den virkelige Martin Guerre forsvant, dukket en dobbeltgjenger opp som i praksis stjal identiteten, farsarven, og til og med konen til den sanne Guerre. Først flere år senere, under en rettssak, dukket den virkelige Martin Guerre opp igjen. Svindleren, Arnaud du Tilh, tilsto og ble henrettet. Davis brukte historien til å illustrere blant annet hvordan man definerte identitet i 1500-tallets Frankrike. Historie handler også om å se tradisjonelle kilder på nye måter, mener hun.

Dagliglivet gir innblikk.

–Gjennom kildene fikk jeg innblikk ikke bare i rettssaken, men også i dagliglivet i landsbyen, nabokranglene, ryktene, og deres begrep om ære. Historie handler slett ikke alltid om maktpersonene og de store skikkelsene, uten at det er noe galt i å studere dem. Men også bondekonene, håndverkerne og arbeiderne har hatt viktige roller i de store sammenhengene. Ta reformasjonen: Luther ville aldri fått gjennomslag om den ikke hadde slått an i brede lag av folket. Og på mange måter var det derfor den ikke slo gjennom i Frankrike, fordi de franske bøndene i stor grad var nært tilknyttet den katolske kirken.

Angår alle.

Nå jobber hun med en bok om slaveri – og har også satt seg inn i kongeriket Danmark og Norges rolle i akkurat det kapitlet av historien. Og hun brenner for å gjøre historiene hun forteller kjent for flest mulig. Derfor unngår hun fagsjargong i bøkene sine.

Historie tilhører alle, og angår alle. Derfor er det også viktig at flest mulig får ta del i den, og forstår den. Det skal ikke være bare for de innvidde, sier hun.

LARS HOLGER URSIN