Adjagas har høstet kritikerros både i inn- og utland for sine to album Adjagas (2005) og Mánu rávdnji (2009). Nylig ble de stemt frem som soleklar nordnorsk kandidat til å motta årets a-ha-stipend på en million kroner. Og nå er de altså ett av navnene Aftenposten trekker frem i sin serie om Norges ti mest nyskapende innen kulturlivet.

– Hvorfor karakteriseres dere som nyskapende?

Sara Marielle Gaup: – Det vi lager er noe helt nytt. Det er ikke laget slik musikk før.

Lawra Somby: –Adjagas-joikene er ganske forskjellige fra tradisjonelle joiker, som beskriver personer, dyr, fjell og steder. Våre joiker har mer mystiske temaer.

Gaup: –En tradisjonell joik er mer konkret. Man joiker en person, ikke om personen. Man forteller ikke en historie om denne, men beskriver selve personligheten og naturen til et menneske i en melodi. De fleste av våre joiker tar for seg følelsene, hva som er inni hodet til menneskene.

–I et reisebrev skrevet av en amerikansk prest som var i Finnmark på 1800-tallet, omtalte han joik som noe av det mest umusikalske han hadde hørt?

Begge ler.

Somby: –Joiken har en annen rytmebase enn vestlig musikk. Og den har en litt annen skala. Det er en egen hjerterytme i joik. Hvis du hører på hjertet ditt, går det ikke konstant hele tiden. Rytmen går litt opp og ned, taktmønstrene endrer seg. Joiken gjør det samme. Hvis du lytter med hjernen, høres rytmen ulogisk ut, men lytter du med kroppen, stemmer alt.

– Joik var i mange år demonisert av kirken, og det har vært sterkt syndsbelagt å joike. Var det vanskelig for dere å starte som unge joikere?

Gaup: –Jeg har joiket nesten hele livet, og har vel aldri opplevd noen problemer rundt det.

Somby: –For meg er det kjempepersonlig å joike. Jeg begynte å joike i skjul som 16-17-åring. Du kan godt si at jeg var skapjoiker i ett år.

–Hvordan joiker man i skjul?

Somby: –Du drar for deg selv inn på rommet. Eller når du er alene hjemme eller ute i naturen. Mitt sosiale gjennombrudd som joiker kom under en åpen mikrofonseanse i Genève, på en urbefolkningsuke i FN-regi. Faren min hadde fått med seg at jeg hadde begynt, og spurte om ikke jeg kunne ta en debut. Det ble en pangstart!

–Under Vinter-OL hadde dere konsert på en urbefolkningsscene i Vancouver. Får dere en annen respons på musikken blant indianere i Canada enn andre steder i verden?

Gaup: –Å opptre i Vancouver var som å spille for sine egne, som å ha en konsert her i Finnmark. Alle vi snakket med, var veldig positive. Det virket også som om de ikke ventet at hvite folk som oss spilte slik musikk. Vi er jo den hviteste av alle urbefolkningene i verden.

– Har joiken en global beat eller stemme som gjør at den treffer folk hvor som helst på kloden?

Somby: –Jeg funderer på om det er en del av det kollektive, ubevisste i mennesket. Joiken treffer tydeligvis en hukommelse. Og så er den basert på sterke følelser. Følelser er et universelt språk med sorg, ettertenksomhet og glede.

Gaup: –Selv om joiken kan virke fremmed til å begynne med, er min erfaring at alle finner noe de kjenner igjen i den. Slik var det da vi var i Canada. Der kjente de seg tydelig igjen i vokalen vår. De sammenlignet det vi fremførte med nordamerikansk musikk. Joiken er også beslektet med musikk som du finner i Sibir.

– Hvem har vært de viktigste inspirasjonskildene for dere?

Somby: –Folk og livet.

Gaup: –Alt!

– Hvilke musikere eller artister har inspirert dere?

Gaup: –Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, men jeg klarer ikke å finne på noe ordentlig svar. Alt man hører, inspirerer og påvirker deg. Hører du noe dårlig, blir du inspirert til å ikke lage noe som det. Er det noe som er bra, setter det seg fast et eller annet sted i kroppen min.

Somby: –Jeg er en stor fan av Neil Young, tekstene hans og innlevelsen han har når han synger. Deler av vår musikk er helt klart inspirert av ham.

Begge to gir sterkt uttrykk for at det ikke bare er å sette seg ned etter en plan for å lage nye joiker. Det kan også ta svært lang tid før komposisjonene sitter med tekster og arrangement med bandet.

– Når og hvor er det joikene kommer?

Gaup: –Vi lager for det meste joikene hver for oss. Det blir som regel ikke slik at vi bestemmer oss for «nå drar jeg til Tromsø for å jobbe». Det er tilfeldig når vi jobber med å skape ny musikk, det blir når vi treffes eller når vi har en skikkelig øvelsessession. Det er en lang prosess å få joiken, teksten og arrangementet sammen. Det var derfor arbeidet med det andre albumet, ManU rávdnji, tok så lang tid. Skulle ønske jeg lærte meg en teknikk for å få ting ferdig når vi ville det.

Somby: –For min del skjer det gjerne mens jeg går på gaten. Da må jeg inn i en trappeoppgang, ta frem telefonen og joike inn. Ideene må lagres med en gang de kommer.

Gaup: –Hos meg kommer joikene spesielt når jeg vasker opp eller syr. Går jo ikke så mye på byen her i Kautokeino.

Somby: –Det kommer nok mest inspirasjon og nye ideer når man er i bevegelse.

– Er dere overrasket over responsen, at dere faktisk kan turnere i utlandet med musikken deres?

Gaup: –Det var aldri i mine tanker at det skulle skje på denne måten. At vi skulle reise rundt med et band over hele verden.

Somby:–Ja, det har gått fort i svingene.