DET HENGER slik sammen: Kurosawas personlige versjon av Shakespeares Kong Lear hadde urpremiere i Paris, filmkunstens absolutte hovedstad. Ran ble i all sin prakt og dynamikk vist på storlerret hengt utenpå det modernistiske kulturtemplet Centre Pompidou. En enorm mengde tilskuere klappet og hoiet sin glede over det spektakulære synet, over action og uutgrunnelighet på det høyeste kunstneriske nivå, verdig en Shakespeare-inspirasjon. Den er senere blitt en film som mine barnebarn gjerne ser.

Etter visningen inviterte filmens produsent Serge Silbermann det internasjonale og overveiende mannlige pressekorps til middag. Siden det var free seating, sørget jeg med noen slangeaktige bevegelser for å smette ned ved Kurosawas side, slik at jeg etter vanlig tenkning så å si fikk ham til bords. Dagbladets Torgrim Eggen så på dette med en viss undring, fra en fjernere posisjon i lokalet. Får man muligheten en gang i livet, griper man den! Kurosawa smilte underfundig og hilste formelt, var høyere enn japanere flest, bar røkfargede brilleglass som skjulte de skarpsynte øynene. Han utstrålte verdig ro, ikke underlig at nimbusen ga ham tilnavnet keiseren. Men også en viss skyhet. Han inviterte ikke til småprat og intimitetskliss og snakket bare japansk, så samtalen kunne ikke bli så utfyllende, enn si dypsindig. Men han hadde en tolk som fikk formidlet at det var umulig å holde foredrag om filmen fordi han ikke riktig visste hva film egentlig er. Det er noe han stadig forsøkte å finne ut av!

Fortid lik nåtid

. –Jeg er ikke logiker, mener jeg å huske at han sa. –Når jeg arbeider med film, er det ikke med et bestemt tema i tankene. Hvis jeg kunne forklare scenene mine i ord, hadde jeg ikke behøvd å lage dem i filmen Men selvfølgelig representerer den ferdige filmen noe jeg ville uttrykke. For meg er det ingen forskjell på historiske filmer og filmer med nåtidsemne, for mennesker er seg selv like til alle tider. Og historiske filmer handler også om nåtiden, sa Kurosawa.

Ellers signerte han gjerne mitt eksemplar av den eksentriske selvbiografien Something Like an Autobiography og et bilde av seg selv som har æresplass i min samling. Og vi nikket fornøyd over mat og drikke, som på Ritz selvsagt er bedre enn upåklagelig. Og bøyde oss høflig mot hverandre da måltidet var over.

Kurosawa iførte Shakespeare, Dostojevskji og vestlige krimforfattere en særegen japansk drakt. Som Shakespeare, stjal han fra andre og gjorde det til sitt eget. Og inspirerte andre igjen. George Lucas snappet intrigen til Star Wars fra Den skjulte festning, som dessuten inspirerte til amerikanerens lysende lasersverd. Japaneren ga støtet til senwestern-genren og formet spillestilen til Clint Eastwood og Bruce Willis.

DVD.

Tidstypisk markeres minnet ikke minst med nye DVD-utgaver av hans filmer. Det ble 30 av dem i et langt liv, som endte i 1998, og en karrière som strakte seg over 50 år. Kurosawa hører uten tvil hjemme blant filmkunstens aller største, på linje med f. eks. Bergman, Tarkovskij, Antonino, Fellini og John Ford.

Kurosawa åpnet verdens øyne for japansk film fordi han flittig krysset hjemlige stilretninger og kulturtradisjoner (f. eks. det formelle no-teatret og det folkelige kabuki-teatret) med vestlige impulser. Historiene var medrivende, ofte usentimentalt rørende og til tider svært adrenalinpumpende. De kunne bli voldsomt muskuløse. Vi må regne ham som skoleskapende i rollen som verdens mest dynamiske actionregissør, med den kunstnerisk skarpeste klo. Han hadde jo utpreget sans for å koreografere slagscener som ballett eller skape det spektakulære fyrverkeri, han begynte som maler! Det ser vi også av de fargesterke kostymene. Samtidig borer han dypt i etiske problemstillinger med en form for humanisme som er gjenkjennelig også i vest, delvis i ekkoform. Spekteret strakte seg fra hverdagsdramaer i nåtids-Japan til virtuose kriminalfilmer etter forfattere som Dashiell Hammet og Ed McBain via handlingsyre samuraidramaer fra føydaltiden til stilistisk stramme filmer etter Shakespeare og Dostojevskij.

Actionfilm.

Min begeistring stammer fra svært unge år, fra hans Syv samuraier fra 1954. Det er actionfilmen over alle actionfilmer, nær beslektet med westerngenren som dels er en folkelig form for ridderepos. Med tilhørende æreskodeks. Samuraiene var en slags omvandrende riddere som i filmen er falt av moten og blitt en slags gjenglemte, barske og fåmælte leiesoldater. Mot noen skåler ris påtar syv av dem seg å beskytte en fattig landsbybefolkning mot voldelig utplyndring fra rå røvere. Og lære dem å forsvare seg selv. Samuraiene tror seg ikke å kunne redde verden, men har et moralsk imperativ: Gjør det som er rett! Her er både idealisme og blodtørst, stolthet og livskraft, slående kontraster mellom det sivile og det krigerske liv. Det topper seg etter mer enn tre timer med et fyrig bataljemaleri som er et sant helvete av regn og mudder, sverd, spyd og piler, hese skrik og forvirring. Blodtåken blir nesten overtydelig selv i svarthvitt. Sterke saker for en som var vokst opp med Speideren og oppfordringen om en god, uselvisk gjerning hver dag. Her blir det satt makt bak ønsket!

Ironiske Mifune.

Hovedrollen spilles av Toshiro Mifune. For Kurosawa var Mifune som John Wayne for John Ford. Mifune var viril og litt ironisk i sin kraftfulle spillestil. Og ser du etter japanerens etterlignere, er altså Eastwood og Willis blant de fremste. Det var kanskje særlig i den forrykende røverhistorien Yojimbo Livvakten (1961) at et lett makabert forbilde ble formet, en film etter Hammets Red Harvest, men svært japansk i sin stilisering. Mifune er igjen samuraien med det virtuose sverd. Nærmest krampaktig holder han seg til sitt æreskodeks, i en litt loslitt utgave. Han trekker taust på skuldrene, gumler irritert på en tannpirker, gangarten er macho inntil det latterlige. Blikket kan bli sarkastisk, med en sterk og klar forakt og en munter, nesten lystfylt ironi overfor all menneskelig toskeskap. Det gir forsonende, om ikke forsonlig humor. Og førte altså til kopiering over en lav sko. F. eks. skapte Sergio Leone de italienske spaghettiwesterns, også kalt illusjonsløse senwesterns, med å gjeninnspille Yojimbo som For en neve dollars (1964 ). Og Clint Eastwood kunne for alvor begynne sin karriere, med en cigarillo i munnviken, i stedet for tannpirkeren.

Gulløven.

Gjennombruddet kom med Rashomon (1950) som vant Gulløven på Venezia-festivalen. Den er full av vitnepsykologi og en slags relativisme, fordi den forteller den samme historien om voldtekt og mord fra fire ulike perspektiver. Hvor mulig er det å finne sannheten? Og i de senere filmene ofte: Hvordan velge side når begge parter er like skurkaktige? Kurosawa trodde at hans karriere var over ettersom den etterfølgende og meget ambisiøse versjonen av Dostojevskijs Idioten (1951) ble en kjempefiasko på japanske kinoer. I dag har den status som hans mest gåtefulle og rikholdige verk.Filmskaperen gikk arbeidsløs inntil nyheten kom om Venezia-seieren for Rashomon. Så var det i gang.

Vi møttes noen år etter Ran under et intervju i Cannes, i forbindelse med Drømmer, en presis tittel med eget drømmeliv. Han ga stadig ga inntrykk av å sveve over alt annet, med et velvillig ørneblikk for det visuelle. Da han fortalte om filmen, ble det et foredrag som tolken gjenga i kortversjon. Enormt frustrerende. Men Kurosawa nikket uforstyrrelig og fornøyd.

Innvendinger finnes jo: Filmene er særdeles mannsdominerte. I Ran ble kong Lears tre døtre til sønner. Det er nesten alltid mennene som står også for de moralske overveielser. Men i aldersdomsverket Rapsodi i august stavrer en mager 85-åring kvinne seg i slutten gjennom regnet etter atomeksplosjonen over Nagasaki 1945, med så mye seig styrke som en svekket kropp kan romme. Et trassig heltemot som gjør at atomeksplosjonen, Et lynets øye, aldri går av minnet. Beundringen av mot er en kjerne i hans univers. Og ingen bruker uvær bedre enn Kurosawa.

Så kan Kurosawa bebreides for å etterlate seg nokså tydelige blodspor, noen ganger med vel mye komikk, et antatt forbilde for lystigvoldens Quintin Tarantino. Men vold er vel ganske realistisk i historiske dramaer, Tarantino har heller ikke japanerens etiske alvor. Kurosawa har f. eks. en versjon av Shakespeares Macbeth som heter Blodets trone, en treffende tittel på den kullsvarte historien om altoppslukende maktbegjær.

Og ingen bataljemaler kan måle seg med ham, selv om f. eks. Ridley Scott og Zhang Yi-mou har lært mye. Kurasawas opplæring som maler blir tydelig, men det er også en bedrøvet humanisme bak volden. Og en sans for bruk av fjernlinser som fortetter, intensiverer og forenkler den livstruende stemningen i ekstremsituasjoner som dukker opp i horisonten, når fiendtlige samuraier eller hærer nærmer seg.

Her taler kameraet, redskapet for en poet. Så å si hans øye. Få har brukt det mer poetisk, mer prakt- og kraftfullt.

PER HADDAL

Per Haddal har vært filmanmelder i Aftenposten fra 1978 til 2009 og bidrar fortsatt med kommentarer og anmeldelser.