Jeg vet at det i et portrett av ham er en omvei å begynne med denne sammenligningen, men noen ganger er omveier eneste vei til målet. Det er bare i matematikkens verden at den korteste vei mellom to punkter alltid er en rett linje.

Hans lange, smale ansikt, omkranset av myke lokker, er dominert av en nese så fremtredende at den gir inntrykk av å være det aller viktigste ved ham. Resten av ansiktet hans er vennlig, på grensen til det nøytrale, høflig avventende. Han er lett gjenkjennelig, selv på lang avstand. Med sin bredbremmede hatt, kappen og fremfor alt nesen vil han ikke forsvinne, hverken i det store landskapet eller midt i et uoversiktlig virvar.

Han vokser opp på slutten av 1800-tallet i den lille bygda Jølster på Vestlandet, et par hundre kilometer utenfor Bergen, forlater den for en kort stund eller to, vender tilbake og blir der til han dør, bare 47 år gammel. Som ung mann maler han sine første bilder, utsikten fra prestegården i Jølster der han trådte sine barnesko. Der er hagen, fullmånen på himmelen en lys sommernatt, fjellene i det fjerne. Det er de samme motivene han dveler ved hele livet. Naturligvis må denne blanke uberørtheten hvile over ansiktet hans, tenker man. Han opplever jo ikke noe. Det er ikke tegneseriens uvirkelighet som beskytter ansiktet hans mot tidens spor. Det er det kjedsommelige livet han lever. Men der tar man feil.

Vil hjem.

Det er Jølster Nikolai Astrup vil tilbake til, etter at ikke bare Kristiania, men også den europeiske kunstens hovedstad, Paris, har åpnet sine dører for ham. Han har astma, men han slår seg ned på prestegården som på grunn av sine usunne kår nesten tok livet av ham som barn. Et sted der alt, fukten, soppsporene i de råtne kjellerrommene, trekken i de utette veggene, det evinnelige regnet, den altgjennomtrengende kulden, hele den allergifremkallende naturen legger sin hånd over munnen hans i et langvarig, astmatisk kvelningsforsøk. Det er dit han vil. Det er der han vil vokse og gro. Hvis ikke det er Tintin som med dødsforakt – bokstavelig talt – gir seg eventyret i vold, så vet ikke jeg.

Så vender Astrup tilbake. Og han blir. Han er outsideren, synlig for alle, prestesønnen som vil være kunstner og ikke passer inn noen steder. Faren skyver ham fra seg og forhindrer at han får kjøpt seg hus. Han tilbringer ni år i et av uthusene på prestegården. De velstående bøndene holder ham unna døtrene sine, som han selvfølgelig må forelske seg i. En kunstner uten innkomst og fremtid er alt han er i deres øyne. Også de fattige bøndene ser på ham med forakt. Han arbeider jo ikke med hendene sine. Han er en dagdriver, ikke stort bedre enn en landstryker.

I astmaens vold.

Hele tiden hjemsøkes han av astmaen. Han kan ikke ligge utstrakt av angst for å bli kvalt og sover halvt oppreist i en stol. Og når han ikke kjemper mot astmaens kvelertak, går han rundt med sitt blanke, mottagelige ansikt og ser ... og ser. Man skulle tro at han samler materiale til en malerisk ekvivalent til Aksel Sandemoses sviende anklageskrift mot sneversyn og provinsialisme i romanen En flyktning krysser sitt spor. Han vil i så fall finne rikelig av det. Men det er ikke det han leter etter. Kunsthistorikere har uttalt seg om naturens mysterium i maleriene hans, men det er vel som å løse en gåte med en ny.

Jeg tror forklaringen ligger i astmaen.

Og nå må jeg bli personlig. Da jeg leste om Astrup i den norske kunsthistorikeren Øystein Loges bok Elskaren under trekrona, var det distriktslegens beskrivelse av barndomshjemmets tilstand jeg ble slått av. Ikke at jeg selv har bodd i et slikt hus, men jeg hadde også astma som barn, og det er barndommens endeløse netter som kommer tilbake til meg.

Når jeg våkner i mørket av at en stor hånd plutselig klemmer rundt brystet og legger seg over munnen, og jeg bare får pustet gjennom sprekkene mellom de grove, ubøyelige fingrene. Når jeg ikke kan ligge utstrakt på ryggen fordi børen på brystet da blir enda tyngre. Når hvert åndedrag er som å trekke et tungt spann opp fra en brønn av mørke så dyp at dens bunn må befinne seg på den andre siden av verdens ende, og barnets uferdige muskler rett og slett ikke strekker til og likevel må trekke og trekke, helt til spannet omsider når kanten og det lykkes å trekke pusten enda en gang. Og så glir spannet ut av hendene og styrter ned i mørket, og enda en gang må barnet trekke og trekke. Det er ingen seier å høste, ikke en halv engang, for det er alltid et nytt åndedrag som må trekkes, hvis ikke hånden over munnen skal få viljen sin og stenge for alt som er.

Astrups øyeblikk.

Og så på et eller annet tidspunkt utpå morgenen, når det første lyset siver inn gjennom gardinene, fjerner hånden seg umerkelig og forsvinner på samme uforklarlige vis som den innfant seg. Du kan igjen trekke pusten.

Det er det jeg vil kalle Astrups øyeblikk.

La meg forklare hva jeg mener. I det øyeblikket presset forsvinner, og du puster normalt igjen, skjer det noe forunderlig. Plutselig tar du ingenting i verden for gitt eller som en selvfølge. Du føler plutselig en dyp takknemlighet over det mest elementære i tilværelsen, selve grunnlaget for din eksistens, åndedraget, som du ellers aldri skjenker en tanke, langt mindre vier de store følelsene. Men nå gjør du det. Du er intenst oppmerksom på at du er i live. Du har overlevd. Men i motsetning til den som har sluppet levende fra et slag eller en massakre, lider du ikke av posttraumatisk stressyndrom. Det motsatte skjer. Du opplever åndedragets velsignelse innenfra. Du føler deg i en stor og dyp overensstemmelse med de bærende prinsippene i livet. De blir ikke forklart for deg. Du erfarer dem ordløst. Så forsvinner også denne opplevelsen. Du blir deg selv igjen. Du får navnet og språket ditt tilbake, og språket begynner på nytt å organisere den virkeligheten som omgir deg. Et lag av abstraksjon dannes igjen mellom deg og verden. Det blir den daglige virkelighet, og du tar atter en gang alt for gitt. Det siste du tenker over, er åndedragets mirakel. Inntil neste gang det skjer.

Men et eller annet sted sitter erfaringen igjen i deg, og du vet at det er det nærmeste du har vært et begrep om nåde.

Det er Astrups øyeblikk.

Det er derfra inspirasjonen hans kommer. Det er dét som er hans hjemstavn, fedreland og verden.

Naturbilder.

Det ville være helt feil å si om naturen i Astrups malerier at den er mørk eller dyster. Men det ville også være feil å hevde det motsatte. Den er heller ikke vennlig eller imøtekommende. Den er rett og slett ikke menneskelig, og den låner seg heller ikke til tolkninger som vil tillegge den menneskelige egenskaper. Det finnes mennesker i denne naturen, men de befinner seg nesten alltid langt fra malerienes tyngdepunkt, perifere. De ligner gjester på besøk, selv når de dyrker jorden. Astrups forkjærlighet for symmetriske komposisjoner antyder at det er noe hellig over denne naturen. Men i så fall er den en katedral for en Gud som ikke har villet oppgi sitt navn.

Der er sommerbilder, men også nattbilder. Månen går ofte igjen og kaster sitt lys utover det ulmende landskapet – der mørket ikke kommer fra himmelhvelvingen, men snarere synes å gro frem mellom busker og trær, hvis former flimrer for øyet. Først og fremst består naturen av vekster, og menneskene som arbeider i hagen i månelyset, er ikke deres skapere, og kanskje heller ikke deres tjenere, snarere deltagere i ukjente ritualer. Det virker som om de bare tilhører en av jordens mange arter, kanskje en helt ukjent art, som Astrup plutselig kommer over på en av sine vandringer.

Vi innbiller oss at vi kjenner naturen. Enten fordi vi gjennom kunnskapen om dens lover har vært i stand til å tøyle den og forvandle den til en kuet, ofte mishandlet tjener. Eller fordi vi sympatiserer med den krenkede naturen og lengter etter å gjenopprette den harmonien vi har ødelagt. Astrup innbiller seg ingenting. Han har i det øyeblikket astmaen slipper sitt grep rundt luftrøret hans, erfart åndedrettets mirakel innenfra. Det finnes en ærbødighet i ham, kanskje til og med en følelse av fellesskap med denne naturen. Men det er ikke et romantisert og fordrømt fellesskap. Han maler en ukjent natur, og han vet at mennesket bare er ett av dens mange uttrykk.

Sankthansbålet.

Det sprakende sankthansbålet midt i et fjellandskap, der snøen på toppene aldri helt vil smelte, er et av hans yndlingsmotiver. Det er det nærmeste vi kommer en naturdyrkelse i maleriene hans. Det er markens vekster som hylles, også det spirende liv i menneskene selv. Eller åndedrettet som vender tilbake til Astrups lunger. Ilden er sentrum. Og snøen ligger fremdeles på fjellet.

Jo, Nikolai Astrup med den store nesen og tegneserieansiktet er en eventyrer, alltid på reise i en verden vi tror at vi kjenner. Men han ser bedre og dypere enn oss, og vet at vi hver dag fødes på en ny planet.

Hjemstavnen var en av de omveiene han måtte benytte for å lande på den.

CARSTEN JENSEN