André Bjerke sto helt alene

Det er nå ca. 25 år siden André Bjerke døde. I forbindelse med en nyutgivelse, trenger jeg dypt ned i hans forfatterskap. Det er mer enn å blåse støv av en gammel forfatter. Jeg går inn bak hvert ord og titter med forstørrelsesglass, og leter etter dybden, etter bildene.

Jeg trodde jeg kjente ham. Allikevel trer det nå frem for meg en helt annen André, en lys levende person, som jeg ikke har sett før. Overrasket av dette, og samtidig rørt, går det opp for meg at min far aldri ble ordentlig sett i sin samtid. Han ble ikke virkelig verdsatt for sin innsats for samfunnet. At ikke de som lå i strid med ham – modernistene, samnorskfolkene, Dagbladet – så ham, er kanskje ingen overraskelse, men at ingen hyllet ham for hans mot, er oppsiktsvekkende.

Stille

Far var en stille mann. Han snakket ikke om seg selv. Få vet at han var en like stor menneskerettighetsforkjemper som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup. André var ikke politisk aktiv, han ville ikke tilhøre noen organisasjon, religiøs bevegelse eller politisk parti. Han skrev:

Jeg har dessverre denne kjettermening at jeg får intet skapt og intet gitt hvis ikke alt mitt vesen ånder fritt.( ...) Om alt omkring meg er Valpurgisnatt: Jeg går min egen vei – som Kiplings katt – om så Jehovas egen stedfortreder vil bombardere meg med bibelsteder! Nordahl Grieg dro til London og kjempet sin politiske kamp derfra, og ettersom han ble skutt ned høsten 1943 over Berlin i ferd med å bombe byen i et bombefly, ble han en folkehelt. Han kastet seg ut i kampen mot nazismen – fra London – hvor han oppildnet det norske folk til å gjøre motstand og fortsette å kjempe for Norges frigjøring. Men han var ingen svart-hvitt person, politisk kontroversiell som han var. I 1937 forsvarte Nordahl Grieg Stalins prosesser.

Far var en stille mann. Han snakket ikke om seg selv.

Fengslet

Den unge, politisk bevisste ateist og sosialist Inger Hagerup dro til Sverige under krigen hvor hun skrev sine sterke krigsdikt. Og hva gjorde Arnulf Øverland? Aktiv motstander av nazismen, og forfatter av sine kjente krigsdikt, ble han fengslet allerede i 1941 og satt under hele krigen i konsentrasjonsleir i Møllergaten, på Grini og i Sachsenhausen. Felles for Grieg, Hagerup og Øverland var at alle tre hadde hatt sterke sympatier for kommunismen, de to sistnevnte hadde også nær tilknytning til Mot Dag.

André var også fascinert av Erling Falk og Mot Dag, men gikk ikke selv inn i bevegelsen. Han engasjerte seg sterkt på idéplanet i hva som foregikk i den politiske debatt. Han tok også, som de tre andre, sterk avstand fra nazismen og skrev om nazistenes ugjerninger i sine dikt.

Ville flykte

Men hva skjedde med André? Han ville flykte til Sverige under krigen, men fikk ikke lov av sin far, forfatteren Ejlert Bjerke. Ejlert trengte sårt hjelp og støtte og tryglet sin sønn André om å bli i Norge for å hjelpe ham og moren praktisk og økonomisk. Ejlert fikk ikke selv utgitt noe lenger, og Andrés foreldre sultet og led av mangel på næring. Ejlert var fortvilet og henvendte seg til Stenersens forlag for å få oppdrag, til tross for at forlaget hadde tilknytning til NS. Ejlert tok selv avstand fra nazismen, men utga – som den politiske dott han var – flere bøker på Stenersens forlag under krigen.

Bøkene hadde ikke noe med politikk å gjøre, men det var ille nok allikevel. Blant annet oversatte Ejlert Fenrik Ståls Sägner – en harmløs eventyrbok, for forlaget. André følte seg nærmest tvunget til å hjelpe ham med oversettelsen. Ejlert krevde for mye av den moralske André – en fullstendig uholdbar situasjon! Som enebarn var André alene om å ha ansvaret for foreldrene og følte seg derfor forpliktet til å hjelpe dem under krigen. Så det var av menneskelige grunner at han valgte å hjelpe sin far med oversettelsen, men det fikk tragiske følger for ham.

Ekskludert

På høstmøtet den 1. oktober 1945 vedtok æresretten følgende: «Æresretten finner at saken mot Ejlert og André Bjerke faller inn under eksklusjonsparagrafen i Forfatterforeningens lover. Man har bestemt at forholdet kan ordnes ved at Ejlert og André Bjerke sammen innbetaler det honorar de har fått for oversettelsen til en humanitær institusjon, for eksempel til foreningen for krigsskadelidte, samt at de ikke utgir noen bok i løpet av et år.»

André ble dypt fortvilet over vedtaket. Det var en ærekrenkelse som brøt ham helt ned. Stempelet han nå hadde fått var riv ruskende galt! Han kom aldri over det.

Kjempet

André foraktet nazismen, og kjempet mot den under krigen på sin egen modige måte, som det står stor respekt av. Snill og godhjertet som han var, klarte han ikke å si nei til sin far når faren led som han gjorde, så han ble motvillig hjemme i Norge, hvor han med fare for sitt eget liv skrev modige krigsdikt og kritiserte nazistenes ugjerninger. Tyskerne kunne komme og gjøre husransakelser når som helst.

Var han blitt tatt på fersken med disse diktene, hadde han blitt tatt til fange av nazistene, eller blitt skutt momentant. Hadde André istedenfor dratt til Sverige slik han ønsket, hadde han derfra fritt kunnet skrive sine krigsdikt for å sette mot i alle dem som så tappert kjempet for Norges frihet. I så fall hadde han meget sannsynlig i etterkant blitt hyllet som en folkehelt, på samme måte som Øverland, Hagerup og Grieg. Vedtaket etter krigen opplevde han som dypt urettferdig, og fortvilelsen over å – mot sin vilje og gode mening – bli trukket inn i denne myra av skam og fornedrelse, førte til at han ble alkoholiker. Vedtaket var en tragedie. Han snakket sjelden om det. Men vi som kjente ham godt, så hvordan dette pinte ham.

Uredd

Som Wildenvey, ble André i pressen anklaget for å være «for lett», overfladisk og munter – uten politisk eller tragisk dybde. Og det til tross for at diktsamlingen Regnbuen utkom i 1946, med svært modige dikt skrevet gjennom 1943 og 1944, midt under krigen. André dro ikke til Sverige under krigen. Han satt her hjemme i Norge og skrev, med tyskerne rett utenfor husveggen. Han viste en så uredd side av seg selv at jeg blir full av beundring for ham.

Ingen som leser disse diktene kan være i tvil om hva André Bjerke mente. Og han ikke bare tenkte det, han skrev det på en sylkvass måte. Jeg gjengir her en krystallklar André:

«Nekrolog over dansk dikter» (februar 1944):

Så er han altså skutt. Det var det beste.

Det sies han var verre enn de fleste.

Nu hviler han på sine dikterlokker

Hva galt han gjorde?

Han har tenkt for pokker!

Men det som gjør de skudd så velfortjente

var at han åpent hevdet hva han mente,

til tross for at man her i vår forening

gir uttrykk for en ganske annen mening!

På mannens frekke skuespill om makten

har vi nu selv besørget siste akten.

For den slags dikterpakk i prestekjoler

bør helst behandles med maskinpistoler.

Å tenke? Vel. Men gå omkring og si det!

Nå har vi fått ham bort. Det var på tide.

Slik skal man knekte tankens partisaner.

Tre skudd i pannen. Bravo partisaner!

«Autodafe» (1943):

Du store torv! Der allting skal beskues

av svermens blikk i søvnig åndsforakt,

der alt som puster fritt, skal underkues,

du store torv! Ditt enevelde trues

av noen ganske få, hvis ord er makt.

Kom, alle torvets sønner, prøv å tenne

et mektig bål i natten – og forsøk

å la det lyse helt til verdens ende –

la alle deres frie tanker brenne!

La alle deres ord gå opp i røk!

Ja, la oss sette fyr på disse skrifter

og stanse denne smitte som de sprer;

den frie tanke er en urostifter,

det er vår nattehvile den forgifter,

og dette vil vi ikke tåle mer.

De må jo være antisosiale

som våger vekke torvet av sin døs;

den sunne, dype tornerosedvale;

det er å blir en skrekkelig skandale

at en forfatter ennu får gå løs.

Enhver som drister seg til det; å krenke

vårt krav på søvn, må vi bli snarest kvitt.

vi trives godt i hver vår lille lenke,

så skal vi kanskje tvinges til å tenke?

Nei mine herrer, dette går for vidt!

Kom, torvets sønner, la oss nu stå sammen,

Vi har jo løvens kløkt og revens mot;

Vi kaster dristig disse bind på flammen,

så kan geniet sitte der med skammen

og se sitt verk forvandle seg til sot.

I morgen åpner atter bokutsalget

med våre skrifter. Dem kan folket få!

Og disse åndens menn? Vi gir dem valget,

vi lar dem velge, knebel eller galge,

så kan de da få litt å tenke på.

Men la dem først iaktta sine frukter

forkulle i et hav av parafin,

for torvets bånd er farlig når den tukter:

slik går det den som lager åndsprodukter

istedenfor å lage margarin!